Hva boka handler om

Jeg er overveldet over tilbakemeldingene jeg fikk da jeg sto frem som forfattende for noen dager siden, det må jeg si. Det var en storm av lykkeønskninger, men også gratulasjoner. Kanskje burde gratulasjonene vente til boka er ferdig og jeg faktisk har utrettet noe. Det blir litt som å gratulere et ungt par, ikke for å ha fått barn eller blitt gravide, men for at de har masse sex.

Lykkeønskninger og gratulasjoner er både hyggelig og motiverende. Derfor er det så synd at jeg i dag skal kvele det engasjementet jeg skapte. I dag skal jeg nemlig avsløre hva boken handler om, og det er med denne bloggposten jeg forventer å miste dere alle, alle dere som nettopp var så entusiastiske.

Hvorfor? Først og fremst fordi mange av dere som tok imot mitt bokprosjekt som gode nyheter, gjorde det med bakgrunn i at dere kjenner skrivingen min fra tragisk.com, humornettstedet jeg og mine like selvopptatte kompiser holdt gående fra årtusenskiftet og utover. Dette har skapt noen forventninger som langt på vei ikke vil bli innfridd.

Hurra! DEN skal jeg kjøpe! (hvis den er morsom)

Også jeg forventet at boka skulle bli morsom, men på tross av at den vil inneholde en del morsomme betraktninger og enkeltsetninger, blir dette langt ifra en morsom bok. Mer enn komisk blir den, vel, tragisk. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg trodde den skulle bli det, og hvorfor den likevel ikke blir det.

«Endelig» er vel ordet, det er jo ikke nytt at du er knallgod til å skrive. Nå blir det bare en lengre tekst å glede seg over.

Det er utrolig smigrende når noen sier sånt. Samtidig har jeg ikke alltid den følelsen der jeg sitter og knar dette beistet av en roman. Kjernen ligger i dette med «en lengre tekst». Komplimenten, om enn velment, er litt som om Marit Bjørgen offentliggjør at hun skal begynne med sumobryting, og støtteapparatet klapper henne på skuldra og sier «Gratulerer! Det er jo ikke noe nytt at du er knallgod til sport!»

Jeg har i årenes løp skrevet mye som jeg selv anser som bra, jeg innrømmer såpass. Fellesnevneren er at stilen er tøys og tull, og tekstene korte. Min første roman blir verken særlig tøysete eller kort. Dette er nybrottsarbeid, og i det ligger mye av tiltrekningskraften for min del. Samtidig gir det slett ingen garanti for kvaliteten.

Plottet

Greit, jeg har gått rundt grøten lenge nok. Du kom hit for plottet. Du skal få plottet. Følgende er en hastig sammensatt pitch til det tøvet jeg har brukt mangfoldige timer på, og enda ikke er halvveis med. Beklager på forhånd.

Hodepine

Foto: Ramon de Blok

I starten var det nesten umerkbart. Lave stemmer i en folkemengde. Ukjente gjenstander på en rotete kjøkkenbenk, helt ute i kanten av synsfeltet. Vanskelig å fange opp for utrente sanser, sløvet av et liv hvor hver dag er lik den forrige. Umulig å forstå rekkevidden av for en som ikke visste hva han skulle se etter.

Etter hvert ble det påtrengende nok til at han ikke kunne overse tegnene lenger. Av alt var det luktene, de malplasserte luktene, han først ble oppmerksom på. Lukten av sterkt krydret mat i naboens begravelse. Stanken av kloakk som ingen andre på jobb ville vedkjenne seg. Da han ikke klarte å puste fordi eimen av svidd gummi på puben ble for påtrengende, mens kompisen hans ikke kjente noe som helst, måtte han innse det han ikke hadde villet innse: Luktene fant kun sted inne i hans eget hode.

Så fulgte resten av sansene etter. En BLT-sandwich smakte plutselig som grønnsakssuppe. En usynlig knyttneve slo ham i mellomgulvet mens han syklet. En kvinne som ikke befant seg noe sted betrodde seg til ham en kveld han satt alene hjemme. Høyt og tydelig. Han kunne høre hvert eneste ord som om hun satt rett ved siden av ham. Hun fantes ikke.

Det var da han forsto at han trengte hjelp.

På vei til fastlegen så han en hund følge ham med blikket gjennom et stuevindu. Den satt også i kjøkkenvinduet, og var tydelig synlig i soveromsvinduene i etasjen over. Etter hvert som bussen passerte, kunne han se den samme hunden glo på ham i hvert et vindu i hele gaten.

Fastlegen hadde ingen gode svar å gi. Ordet hjernesvulst ble ikke brukt, men hang i luften inne på legekontoret som en tung skodde. Han fikk rekvisisjon, og beskjed om å ta det med ro så lenge.

Ro? Hallusinasjonene red ham som en mare, og tiltok både i hyppighet og styrke. Dagen før timen på sykehuset druknet plutselig hallusinasjonene i et smertehav og forsvant – og han med dem.

Da han våknet til, var det ikke lenger hans egne øyne han åpnet, ikke hans kropp han kontrollerte.

Ikke hans liv.
Et flåsete plott i en helt vanlig verden

Joda. Boka følger Georg, en mann som uten å mene det tar bolig i en annen manns kropp. (Og før du sier noe: Ja, jeg har sett Being John Malkovich. Det har Georg også.) Den opprinnelige tanken var at dette ville by på komiske situasjoner etter hvert som Georg prøver å leve denne ukjente mannens liv. Hilarity ensues. Siden 2011 har historien tatt en ganske annen vending. Jo mer jeg tenker over det, jo mindre morsom synes jeg denne situasjonen virker. Det høres jo tvert imot helt forferdelig ut!

Erkjennelsen av alvoret for hovedpersonen fikk ganske raskt fotfeste i arbeidet med å tegne opp konturene av historien. Resultatet blir en bok som har beholdt dette latterlige premisset, men som derfra behandler hendelsen så plausibelt og respektfullt som mulig. Hvordan går Georg frem for å vinne tilbake sitt gamle liv? Hvorfor endte han opp der han er? Kommer han seg ut igjen? Rundt dette er det selvfølgelig tenkt en kompleks historie og en forhistorie og en omgangskrets og motkrefter og dypere tematikker, alt som hører hjemme i en ordentlig roman. Georg bor i dagens Trondheim, ikke på planeten XY-828 om hundre tusen år. Han må pent forholde seg til den samme verdenen som alle oss andre, han har bare et problem som han tror like lite på som det du gjør.

Håpet er at denne kontrasten mellom et idiotisk plott og en virkelighetsnær behandling av det plottet representerer noe nytt og friskt. Mest sannsynlig vil det bare føre til at de fleste hater plottet og dropper boka selv om de kanskje ville likt resten av historien, og at de få som finner plottet interessant blir skuffet over den videre mangelen av sludder, magi og laserpistoler.

Det får så være, så lenge jeg har sansen for historien. Dette er min bok. Jeg skal ikke tvinge deg til å lese den.

Beslektede innlegg

10 Comments

  1. Mette

    Hvis det kommer flere hendelser av typen «hunder som følger deg med blikket i alle vinduer du passerer» er jeg garantert med videre. ;) Har du satt deg noe mål for når du skal anse deg som ferdig?

    • Daniel Milford

      Ja, men jeg har brutt dem alle. Nåværende mål er å ha fullstendig førsteutkast klart til sommeren. Det ligger an til å bli utvidet til «ut året» om jeg ikke løser noen floker snart.

      • Mette

        Jeg tror det meste er lov innen utsettelse når det kommer til å skrive bok. Det er ingen som kan si at jo-o, den er ferdig nå vel, når du selv vet at den ikke er det. PS – jeg drakk Newcastle Brown Ale i helgen og tenkte på deg. :)

  2. Cezanne

    Jeg gleder meg til å lese boka!

    Nå som du er blitt forfatter må du jo ta en kaffekopp (eller glass champagne) med din kollega og nabo Anne B. Ragde! :)

Legg inn en kommentar