05:16

Oppvåkning

Mitt navn er Daniel Milford, jeg er en morgenfugl. Hun til venstre på bildet, det er meg. Kvirrevitt!

Når mobiltelefonen vekker meg om morgenen, er det ikke alarmen som rekker å gjøre det, men lyset av mobilskjermen som slår seg på. Ofte har jeg allerede kviknet til, 2-3 minutter før alarmen går, klar til å sprette ut av sengen. Sorry, B-mennesker, det er bare sånn jeg er. Dere høster tross alt fruktene til kvelds, når dere morer dere med venner og fester og kino og tv, mens jeg sitter og gaper og bare vil legge meg.

De siste ti-femten årene har 06:16 vært mitt foretrukne alarmtidspunkt. (Jeg kan hoppe frem og tilbake i ti-minutts-intervaller ved behov, men alarmen er alltid satt til et tidspunkt som slutter med 6. Historien bak er ganske kjedelig. Jeg mener det ikke har noe med tvangstanker å gjøre. Min samboer er uenig. Sånn har det blitt.) På terskelen til 2014 tok jeg farvel med 06:16.

Januarforsettet

I bøker og blogger som omhandler det å skrive romaner, er det noen få tips som går igjen. Ett av dem er fryktelig banalt: Du må skrive. For mange som ønsker å skrive en bok blir det nettopp med ønsket. Vi har lyst, men har ikke tid, noe som egentlig bare betyr (la oss være ærlige) at vi ikke prioriterer det. Skal du få fullført en bok, er det ingen vei utenom å skrive. Masse. Skippertakmodellen er ikke noe å basere seg på her, ifølge veteranene. Du må skrive jevnt, gjøre det til en vane. Hver dag, sier de beste. Don’t break the chain.

Jeg kjøper tankegangen. Det er sterk lut, for å prioritere noe betyr faktisk å måtte nedprioritere noe annet, men det må til. I 2013 gikk skrivingen min i rykk og napp, avhengig av om jeg var alene hjemme om ettermiddagene, og om jeg var inspirert de samme ettermiddagene. Det er mye som skal klaffe her. Fremgangen led deretter. Og 2013 var et bra skriveår for meg.

Jeg måtte ta grep, og satte meg derfor et januarforsett. Jeg kalte det det fordi jeg ikke var trygg på at det kunne holde et helt år, så jeg valgte én måned i første omgang. Jeg senker heller ambisjonene enn å feile. Nå skriver vi februar, og jeg ser ingen grunn til å gi meg ennå. Forsettet fungerer etter planen. Når våren er omme, snakker vi kanskje om et nyttårsforsett likevel?

Den oppvakte leser har allerede lagt sammen to og to, og har skjønt hva forsettet går i: I 2014 står jeg ikke lenger opp 06:16 på hverdagene, men 05:16.

Dette tiltaket har gitt meg en ekstra time om morgenen, en time som er bare min og som jeg skal fylle med én av to ting: Skriving eller trening. Er jeg ikke inspirert til å skrive, drar jeg og trener. Uansett får jeg en god start på dagen, hvor jeg allerede klokken 8 føler at jeg har utrettet noe. Det er en god følelse å ta med seg inn i en ny arbeidsdag.

Erfaringen så langt … må jeg innrømme … er at jeg trener jævlig mye mer enn jeg gjorde i 2013. Når det er sagt: skrivehastigheten min har likevel tatt seg kraftig opp. Det er ikke lenger et strev å få til en skriveøkt i løpet av en uke.

Og for hver økt blir boka bittelitt mer ferdig.

Beslektede innlegg

3 Comments

  1. Mette

    Good on you! Erik Betrand Larsen mener 5-ish er et særdeles godt tidspunkt å stå opp på, og at det samt trening om morgenen gjør deg til et bedre og lykkeligere menneske. Jeg har ikke lest boka enda, men hører folk skryte av helvetesuka både underveis og etter. Om det er fordi de blir lykkelig eller fordi de vil skryte vet jeg ikke.

    Det frister å ha en sånn rutine godt innebygd, men som et B-/A-menneske trenger jeg å finne ut av hvordan jeg skal legge meg før midnatt først. :P

  2. Ørjan

    Ja, dette er særdeles provoserende! Litt som bildet til fotballfrue etter fødselen :P Ser ikke bort i fra at det å dele fremgang med omverdenen også er med på å motivere til mer skriving.

Legg inn en kommentar