Bechdel-testen

Kjønnsroller
Tilfeldig valgt bilde av en mann og en kvinne.

Da jeg studerte språklig kommunikasjon på NTNU, tok jeg et 7,5-poengs-fag som het Kommunikasjon, språk og kjønn. Valgfriheten var begrenset, det må jeg få si. Det eneste alternativet var et virkelig interessant fag på 15 studiepoeng – dobbelt så mange poeng som jeg behøvde. Min interesse for kjønn var eksepsjonelt ufaglig, men valget falt på kjønnsforskningen. Ikke under noen omstendigheter hadde jeg det minste snev av plan om å studere mer enn nødvendig. Selv ikke om studiet er interessant. Sånn har det blitt.

Den store skrekken var et fag som så kjønnsdiskriminering overalt, med den ene bitre lesbiske foredragsholderen etter den andre. I enkelte kretser gikk faget under navnet Kjønn, kjønn og kjønn. Jeg sov dårlig natten før første forelesning.

I faget saumfarte vi tekster etter det vi kalte heteronormativitet – den underliggende forventningen og forestillingen om det heteroseksuelle mennesket. Når vi hadde funnet det, og det kan du banne på at vi gjorde, satt vi og frådet og hatet menn. Neida. Joda. Neida. Faget var, irriterende nok for en som verner godt om sine fordommer, kanskje det mest interessante jeg har hatt. Mot min vilje lærte jeg hvordan vi diskriminerer som et helvete gjennom språkbruken vår, uten å vite det, ofte uten å mene det. Ikke bare mot homser, lesber og kvinnfolk, men mot alle som ikke fyller våre ofte uuttalte forestillinger om hvordan vi er og skal være. I bunn og grunn var det denne innfallsvinkelen jeg brukte i masteroppgaven min, da jeg avdekket Dagbladets forutsetninger om leserens kunnskap om og holdning til klimaendringer.

Dette med normativ språkbruk er ikke begrenset til avisartikler, men gjelder i grunnen for alle ytringer. Poenget er med andre ord like relevant når det kommer til romaner. Denne åpenbaringen slo meg med full tyngde da jeg kom over det som kalles Bechdel-testen.

Bechdel-testen

Testen har sitt navn fra en seriestripe av tegneren Alison Bechdel, hvor en bitter lesbe presenterer sine kriterier for hvilke kinofilmer hun gidder å se. Kriteriene hennes er som følger:

  1. Handlingen må inkludere minst to (navngitte) kvinner
  2. … som snakker med hverandre
  3. … om noe annet enn en mann

Med hjelp av Internett har med årene flere fått øynene opp for disse kriteriene, det finnes sågar nettsteder som lister opp hvorvidt filmer består testen. Feminist eller ikke, det er ganske interessant å se hvor få storfilmer som slipper gjennom et nåløye som slett ikke burde være et nåløye. Merk at her kreves ikke kvinnelige hovedroller eller engang modige, selvstendige kvinner. Det forventes bare at de finnes, at de omgås hverandre, og at de da har mer å snakke om enn bare mennene rundt seg. Det testen er ment å avsløre, er en underrepresentasjon av kvinner og deres mangel på signifikans for plottet.

Når jeg sier at Bechdel-testen var en åpenbaring for meg, har det å gjøre med hvordan min egen roman slår ut.

Sannsynligvis har det med min uerfarenhet i faget å gjøre, men jeg finner det betydelig lettere å skrive om folk og miljøer og byer og hendelser som ligger meg nær. Derfor er det langt på vei det jeg gjør. Write what you know. Boka kommer til å ha tre sentrale rollefigurer. Alle er menn. De tre mennene er riktignok ikke alle så typisk mandige, men tanken hadde ikke engang slått meg å la dem være damer. De kunne ha vært det. For handlingen spiller det ingen rolle. Kanskje burde jeg bare døpe dem alle Kim og la det bli opp til leseren å bedømme hvilket kjønn de har.

I tilfelle du lurte: Jeg har ikke tenkt å tilpasse boka så den består Bechdels test. Romanen skal ikke kjønnskvoteres. Det er dessuten flere kvinneskikkelser i boka. De er moderne, likestilte mennesker. Flere har posisjoner i arbeidslivet man tradisjonelt ville forventet menn i. Derfor snakker de heller ikke om menn, selv om de så langt bare snakker med menn.

Fortolker man testen strengt passerer boka bare det første av testens tre steg. Er det godt nok? Er jeg et dårlig menneske hvis boka mi stryker på Bechdel-testen?

Legg inn en kommentar