Ambisjoner

For en som vil opp og frem her i livet er det å gå i barnehage en lidelse, en intellektuell ødemark. Da sandkassen ble for kjedelig for meg, fikk jeg mamma til å lære meg å lese og skrive og regne. Ikke lenge etter fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive ned alle tallene fra 1 til 1000. Ikke spør hvorfor, jeg har ikke fått det utredet. Etter noen standhaftige ettermiddager på kjøkkengulvet nådde jeg plutselig målet. Arbeidet hadde gått så smertefritt at jeg fant det for godt å gå for 2000 når jeg først var i gang. Det, derimot, gikk ikke. Jeg merket ganske raskt at jeg ikke lenger brant for prosjektet etter at det egentlige målet ble nådd. På 1024 sa jeg stopp.

Alle tallene fra 1 til 1000

Arkene med alle de ustø tallene har jeg i voksen alder rammet inn og i en periode hatt hengende på stueveggen. Tallrekken skal minne meg om to ting:

  1. Det er fornuftig å sette seg ambisiøse mål
  2. Det er ufornuftig å sette seg ufornuftige mål

Jeg prøver å alltid ha et mål med det jeg gjør. Så langt det lar seg gjøre, skal de målene være ambisiøse, men samtidig fornuftige.

Få prosjekter i livet mitt har vært like svulstige som romanen jeg skriver. Tatt i betraktning hvor mange timer av livet mitt jeg legger ned i bokprosjektet, er det lov å håpe at jeg har et mål denne gangen også, men hvor ambisiøst er det? Og hvor ufornuftig? Hvor langt velger jeg å telle denne gangen?

Hva målet med boka ikke er

La oss starte med hva målet ikke er: Målet mitt med å skrive en roman har aldri vært å bli den nye Jo Nesbø. Ikke ta det personlig, herr Nesbø.

Som alle andre forfatterspirer dagdrømmer selvsagt også jeg om å sitte på Skavlan (ikke delta på talkshowet, men fysisk sitte på Fredrik Skavlan) og snakke om hvor inspirasjonen til slikt et mesterverk kunne komme fra. Alle vil være Jo Nesbø. Likevel kan ikke det være målet. Antall solgte kopier kan ikke være målet. Bestselgerlisten er feil ende å starte i. Målet mitt må være noe jeg selv kan påvirke utfallet av. Hvordan skal jeg ellers kunne jobbe mot det?

Hva målet med boka er

Jeg skal ikke opp til 2000 denne gangen. I første runde skal jeg til 1000. Målet mitt er som følger: å fullføre boka og være stolt av sluttresultatet.

Ved første øyekast kan målet se noe tafatt ut, som når tapere sier «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta». Dette handler imidlertid ikke om ren deltagelse. Jeg har satt meg fore å fullføre dette løpet, dette ufine maratonet, og jeg skal gjøre det med stil. Å fullføre klarer jeg alltids, jeg er en ferdigstiller av natur. Spenningen knytter seg til kvalitetsvurderingen av sluttproduktet, det er der ambisjonen kommer inn. Jeg er en streng leser, og det gir meg noe å strebe etter. Hvis andre skulle sette pris på verket i ettertid, er det en vidunderlig bonus. Det vil være maratonløperens bukett og sjampanjeflaske, men det er ikke målstreken.

Flere har spurt (når jeg skriver «flere har spurt» mener jeg normalt «Én har spurt», eller «Ingen har spurt, men noen burde ha spurt», men i dette tilfellet har faktisk flere uavhengige spurt) om jeg har tatt kontakt med forlag ennå. Slett ikke. Burde jeg? Med null erfaring er det godt mulig jeg tar feil, men hodet mitt er slett ikke der i prosessen. Hodet mitt er fortsatt langt inne i en uferdig bok. Bjørn og skinn og skyting og salg og så videre. Du får platekontrakt ved å sende inn en demo, ikke ved å holde frem en gitar.

Først når jeg vet hva jeg sitter på, vet jeg hvor langt jeg skal telle videre. Kanskje stopper jeg å telle, og legger boka ut som gratis PDF.

Kanskje teller jeg lenger.

Beslektede innlegg

Legg inn en kommentar