Nei, nå er det på tide at vi hører med en ordentlig forfatter om hvordan disse greiene fungerer. Med oss på laget har vi Birger Emanuelsen, som i februar 2014 lanserte sin debutroman Fra jorden roper blodet. I 2012 ga han ut novellesamlingen For riket er ditt, som ble utropt av Dagbladet til en av årets tre beste bøker. Noveller og romaner er to ganske ulike prosjekter å gi seg i kast med, og jeg har bedt Birger komme med sine erfaringer. I tillegg løfter han på sløret og omtaler sin egen skriveprosess.
Om noveller kontra romaner
Hvorfor startet du din forfatterkarriere med en novellesamling?
Det første jeg publiserte var faktisk seks prosadikt, i tidsskriftet Vinduet i 2002, men For riket er ditt var det første større prosjektet jeg forpliktet meg til. Jeg betraktet ikke boken som en novellesamling da jeg startet, og gjør det kanskje ikke ennå. Jeg kaller tekstene fortellinger, og de har en innbyrdes sammenheng og en felles geografisk og sosiokulturell ramme. Slik ligner samlingen mer på en roman, eller kanskje et album.
Hvilke erfaringer gjorde du deg? Hva tok du med deg videre av erfaringer fra novelleskrivingen da du gikk i gang med din første roman?
Vilje til arbeid. Det er så prosaisk og enkelt som det. Slutter du å skrive, reiser deg for å ta en røyk, eller åpner nettleseren for å se om enda en kuøyd førtiåring skal mase på Facebook, skjer det ingenting i teksten. Den er den samme. Det skjer selvsagt noe i hodet ditt, du er et annet menneske, kanskje et som er bedre rustet til å skrive. Men da må du altså gjøre det: Skrive, skrive, skrive.
Hva vil du si de største forskjellene var mellom å skrive en samling og en roman?
Samlingen åpner for større variasjon. I For riket er ditt fulgte for eksempel språket de forskjellige fortellingenes tid og personer; derfor varierer samlingen mellom radikale og konservative former, dialekt og muntlig språk, religiøst språk, ungdomsspråk, grunnleggende forskjellig metaforikk, synsvinkel. Det er ti fortellinger, og altså ti forskjellige fortellerstemmer. Mannlige, kvinnelige, friske, syke, sympatiske, følelseskalde, unge, gamle. Jeg kunne med andre ord utforske flere personer i samlingen, og se verden på forskjellige måter. De samme mulighetene ligger også i den (moderne) romanen, men i Fra jorden roper blodet er det selvpålagte kravet til indre sammenheng og konsekvens mye større. Språket og fortellerstemmen utvikler seg med hovedpersonen, men er samtidig alltid den samme. Fortellerstemmen vet ikke mer enn den kan vite, ser ikke mer enn den kan se. Du mister altså variasjon, men får konsentrasjon.
Hva var likhetene mellom å skrive en samling og en roman?
Du må skrive om personer du bryr deg om. Du må ikke skrive noe som kjeder deg. Du må skrive godt.
Hva likte du best å skrive av romaner og kortere fortellinger?
Jeg liker å skrive frem personer og fortellinger, det åpner begge sjangrene for.
Om skriveprosessen bak debutromanen Fra jorden roper blodet
Hvordan vokste historien frem?
Fra personen Tallak Nybuen, da han endelig dukket opp. Jeg begynte egentlig å skrive en helt annen roman, om en ung mann som brøt sammen på en spinningsykkel. Han var et nek. Jobbet hele livet, utrettet ingenting, og så ble han sippete og ville bort. Da han reiste på en slags skogssabbat møtte han Tallak Nybuen. Jeg lurte aldri på hva neket ville si, for han lignet meg selv, men hver gang denne Tallak ville si noe, visste jeg ikke hva som skulle stå i enden av setningen. Og da forstod jeg at det var han romanen egentlig handlet om. Neket forsvant, og er i dag ikke med i romanen i det hele tatt. Annet enn på omslaget, kanskje.
Hadde du omrisset klart eller slutten klar før du begynte å skrive?
Jeg hadde tittelen klar veldig tidlig, og jeg hadde en sistesetning. Tittelen står ennå, men sistesetningen er borte. Jeg jobber med ideer og vet hvor jeg vil, men jeg jobber ikke med omriss; å fortelle er vel så mye å klare å fylle en hvit side med noe du selv synes er interessant der og da.
Skriveprosess generelt
I et rom i leiligheten. Det får jeg ha for meg selv. Med mindre vi har overnattingsbesøk. Eller kona skal henge opp klær. Eller noen andre i familien trenger å låne datamaskinen. Og overalt ellers: på hytteturer, juleselskaper. Det eneste jeg ikke liker, er å skrive på kafe eller bar. Da føler jeg meg som en performance-kunstner. Hver gang jeg ser en kar med macbook og en svær tekopp, får jeg lyst til å legge en tier i sixpencen de har liggende foran seg på kafebordet. Men de tror vel bare det er vekslepenger. Det ville vært lettere å bare klappe til dem.
Fra 05:30 og frem til familien våkner.
Hvordan finner du som småbarnsfar med full jobb tid til skrivearbeidet? Hva prioriterer du ned?
Jeg prioriterer først og fremst bort søvn og dårlig samvittighet. Men også lørdag og søndag formiddag. Den siste ølen. Av og til den første. Jeg har blitt strammere og mer kresen i eget kulturkonsum.
Jeg har aktivt forsøkt å redusere antall ting, fenomener og hendelser jeg har en mening om. Folk bruker veldig mye tid på å ha meninger. Og det de mener er som regel feil uansett.
Hvordan organiserer du historien når du skriver?
Historien må være så oversiktlig at jeg forstår den, og jeg må kunne ha den i hodet. Den må også gi mening for personene jeg skriver om, de må forstå sin del. Den eneste teknikken jeg bruker, er å etablere et avgrenset og tydelig fysisk rom å skrive personene inn i. Her er jeg nøye. Jeg må forstå og se for meg stedet de bor på, stedene hvor handlingen spiller seg ut. Alt det andre er et kaos som ordner seg underveis. Eller ikke.
Hvilket tips vil du gi til begynnende forfattere?
Skriv og hold kjeft. Det høres breialt ut, men alle kan snakke om hva de skal gjøre. Alle kan ha en god ide, sikkert bedre enn dine, men de er verdiløse om de ikke bygger på en grunnmur av fanatisk utholdenhet.
Stol på deg selv. De beste bøkene skrives av enkeltpersoner, ikke komiteer.
