Prioriteringer er nedprioriteringer

Alt som står nedenfor er en variant av det som står i overskriften. Så lenge du har fattet poenget, kan du trygt nedprioritere å lese resten.

Din samling av overdimensjonerte hermetikkbokser tar for mye tid. På dynga med det!
Din samling av overdimensjonerte hermetikkbokser er et tidssluk. På dynga med det!

Det er med romanskriving som med andre prosjekter: Skal du kunne gjennomføre, må du sette av tid. Bøker og blogger om bokskriving er ofte flinke til å understreke hvor viktig det er å skaffe seg gode skriverutiner, gjerne til faste tider – jeg har selv tidligere skrevet om at jeg står opp grytidlig for å skrive. Det er lett å begripe at man må prioritere skrivingen. Det som fort blir oversett er hva dette koster.

Den store åpenbaringen her er nemlig følgende: Å prioritere noe er å nedprioritere noe annet.

Hvis du har planer om å skrive en bok, bør du like gjerne ta denne diskusjonen med deg selv med en eneste gang. Uansett om du tenker å skrive ferdig boka på en måned eller fem år, vil du måtte gi avkall på noe. Dette må du være klar over på forhånd, ellers møter motivasjonen din veggen ganske raskt. Still deg derfor dette spørsmålet, og krev et svar:

Hva er du villig til å gi avkall på for å få skrive boka di?

Bare gjennom å velge å skrive om morgenen, før verden våkner, har jeg valgt å ødelegge store deler av livet mitt. Å stå opp en time tidligere er ikke å trylle frem 60 nye minutter, jeg har stjålet dem fra kvelden før. I praksis har jeg gitt meg selv valget mellom å dra tidlig hjem fra tilstelninger eller å få for lite søvn til å takle morgendagen. Det er et betydelig offer.

Etter at Valgerd Svarstad Haugland oppfant tidsklemma i 2001 har vi størknet fast i den, alle sammen. Mye er selvforskyldt, og vi kan frigjøre mange minutter på å leve mer effektive liv. Les en terabyte med lifehack-blogger om du må – det skorter ikke på tips.

Smultringen nedenfor viser en fordeling av en typisk hverdag i mitt liv. Som du kanskje kan lese av figuren, lever jeg et liv i sus og dus. Flere valg jeg har gjort i livet har ført til at det formelig flommer over av tid. Først og fremst har jeg ingen barn som må hentes i barnehage eller kjøres til fotballtrening, og jeg har bosatt meg veldig nært jobben. Etter at jeg har gjort alt jeg må gjøre, har jeg etter mine beregninger fortsatt 4,75 timer hver eneste dag som jeg kan bruke til det jeg vil. Dette kaller jeg mitt POTENSIAL.

Tidsforbruk

Potensialet innebærer ikke at jeg kan eller bør sitte og skrive 4,75 timer i døgnet. For eksempel synes jeg det er rimelig å tilbringe en del tid med sin samboer. Et eksklusivt utvalg venner og slekt får også smake litt på smultringen. Mitt potensial på 4 timer og 45 minutter er imidlertid handlingsrommet der de reelle mulighetene for bokskriving ligger.

Ulempen med oss mennesker er at når vi står fritt til å gjøre hva vi vil, gjør vi masse tull. Når jeg tygger på smultringen min utover kveldene, kan det godt hende jeg plutselig har spist opp 60 minutter sammen med Facebook og Twitter, uten at jeg sitter igjen med noe som helst etterpå. Bruk gjerne 60 nye minutter på lifehack-blogger for å skjønne at du har kastet bort tiden, og legg om livet ditt. Bli strukturert og viljesterk. Ingenting er bedre enn det.

Min påstand er at du på et punkt sannsynligvis likevel vil støte på følgende motbydelige utfordring:

Du må kutte i aktiviteter du virkelig liker.

Jeg har alltid ansett meg selv som en kreativ sjel. Særlig andre halvdel av tenårene var utfoldelsens tid. Bosatt langt ute i skogen sammen med et ISDN-modem, drevet av et passe usunt oppmerksomhetsbehov, skrev jeg humortekster, jeg tegnet tegneserier, jeg programmerte dataspill og jeg lagde pubertal rap med beats komponert i MS-DOS. Det var ikke snakk om å begrense seg til ett kunstnerisk uttrykk. Det var ikke behov, for fritiden kjente ingen grenser. Potensialet var uuttømmelig. Så kom studentlivet og tok et solid jafs av potensialet. Voksenlivet fulgte etter. Med ett var det bare smuler igjen av smultringen.

I dag, på tross av at ISDN er byttet ut med ADSL, har jeg ikke sjanse til å gjenskape ungdomstidens produksjonsnivå. Gnisten og ideene er der fortsatt, men det er ikke tid. Ikke til alt. Ikke til å gjøre alt ordentlig. Og romanen skal jeg gjøre ordentlig.

Det har sine konsekvenser.

Musikk er et av områdene jeg nå bevisst undertrykker. Halvgode melodier faller til stadighet ned i hodet mitt, og det har vært en livslang drøm å gjøre noe ordentlig ut av dem. Vi har et elpiano i stua til å bistå i denne prosessen. For et par år siden satt jeg ofte foran det, i et håp om at å sitte der skulle gjøre meg i stand til å spille. Nå har jeg sluttet å øve. Det lille jeg kan faller ut av fingrene mine, dag for dag. Jeg lar det svinne hen, jeg lar det dø.

Prioriteringer er nedprioriteringer. Tiden pianoet ville tatt trenger jeg til skrivingen min, ellers sporer jeg av. Toget har ikke gått for min musikalske side, men toget er parkert på et sidespor og kan hentes frem siden. Nå må skrivingen få ha fokus.

Hva vil du ofre?

Skal vi gråte på hverandres skuldre over våre forsømte hobbyer? Det kan vi godt, så lenge jeg kan spise eller gå på do samtidig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *