Bok nummer to

Robert Skjærstad

Det er mye man uroer seg for, når man sitter og skriver sin første roman. Jeg har aldri vært spesielt nevrotisk av meg, men i møte med dette ukjente terrenget dominert av dype hengemyrer er det ikke fritt for at jeg grubler en del over fullstendig ubrukelige problemstillinger. En av tankene som hjemsøker meg når jeg forsøker å sove er hva i all verden jeg skal svare Fredrik Skavlan når han spør om hva mitt neste prosjekt er. For den nyrike debutanten bugner vel over av ideer? Jeg har ikke hatt noe godt svar til ham. Huff. Stakkars Fredrik. Han kommer nok til å kjefte opp produksjonsassistenten sin etterpå. Han takker av meg så høflig han bare kan, før han løper backstage og spør hvorfor i helvete de dro ned denne døgenikten fra Trondheim for å ødelegge showet hans med sine intetsigende svar. En forfatter uten ideer? Pføy!

Tell til ti, Fredrik. I kveld klekket jeg endelig ut et svar til deg.

I kveld dukket nemlig et plott opp i hodet mitt. Min neste bok. Ikke et fullt handlingsforløp, men en situasjon. Et utgangspunkt. Jeg klarte ikke slutte å tenke på det, jeg så allerede for meg filmatiseringen, med en yngre Robert Skjærstad i hovedrollen. På kveldstid sitter han for seg selv i en leid, sliten leilighet og spiser lunken havregrøt, så lei av livet at han ikke lenger orker å være lei. På dagtid, på jobb, bryter han reglementet i det stille, om så bare for å gi seg selv en fattig om enn flyktig følelse av spenning. Så en dag slår det tilbake på ham, i fullt monn. Han har malt seg inn i et ukjent hjørne. Det er ingen vei ut, annet enn lengre inn.

Dette er ikke bra.

Ikke misforstå. Ideen er bra, men det er ikke bra at jeg tenker på den. Ikke nå.

Jeg åpner min dedikerte roman-notatbok i Evernote og klikker meg inn på notatet «Andre plott», hvor jeg fra før har notert løse ideer til tøvete barne-TV-serier og sinnrike, pompøse sci-fi-actionfilmer. I bunnen av dette notatet heller jeg ut hver minste lille tanke hodet har kokt opp om ideen som snek seg inn. Nå er den ute av hodet, trygt forvart inne i notatet. Der skal den forbli, innelåst og urørt, til jeg er ferdig med den boka jeg faktisk holder på å skrive. Alt annet vil være døden. Eva står naken i hagen, og i full brunst kaster hun modne epler på meg. Jeg lar dem prelle av og falle til jorden. Jeg har ikke noe valg, enn så fristende eplene er. Ingen har noen gang latt seg fortrylle av halvferdige bøker. Atten påbegynte prosjekter, samme hvor lovende, er ingen match for ett ferdigstilt.

Takk for nå, Robert Skjærstad. Kanskje sees vi om et par år.

Legg inn en kommentar