Rollespill som research

Omtrent slik ser legetimer ut i hodet mitt. Det mangler bare et skjelett i hjørnet.
Omtrent slik ser legetimer ut i hodet mitt. Det mangler bare et skjelett i hjørnet.

 

Min hovedperson sliter i bokens innledende kapitler med hallusinasjoner av ymse slag. Når disse tiltar i styrke og hyppighet, ender han til slutt opp på kontoret til sin fastlege, rådvill og usikker.

I arbeidet med førsteutkastet til kapitlet på legekontoret leste jeg meg opp på hallusinasjoner og vrangforestillinger, symptomer og behandling. Hvis Google skulle finne på å selge mine big data-bidrag til potensielle arbeidsgivere, bør jeg sørge for å bli forfatter på heltid. Det er mange betenkelige søkefraser ute og går for tiden.

Førsteutkastet ble ganske kurant. Jeg syntes jeg hadde mye av det medisinske på plass, dialogen mellom lege og pasient fløt fint, legen foreslo til og med videre behandling. Kjempebra! Men realistisk? Vet ikke! Jeg er ikke lege! Jeg er knapt sjuk!

Heldigvis kjenner jeg en lege, så jeg sendte henne kapitlet med et ønske om tilbakemelding. I går kveld kom hun på besøk og fortalte meg om virkeligheten.

Det som startet som en rekke konstruktive tilbakemeldinger fra hennes side, ble etter hvert et avhør av hennes kunnskap. På et punkt følte jeg at jeg sto der med en støvsugerslange med munnstykket plantet på hodet hennes. Etter nok et konkret og innfløkt spørsmål om hva hun som lege ville gjort eller sagt om pasienten sa eller gjorde sånn-og-sånn, svarte hun ikke, men sa isteden noe fantastisk: «Skal vi like godt spille scenen?»

Og det gjorde vi. Ikke med mitt førsteutkast i tankene, men fritt fra manus, rent improvisatorisk, basert på min kjennskap til hovedpersonen og hennes reelle kunnskap fra den virkelige verden. Med ett satt jeg plassert på legekontoret, som min egen protagonist, og fortalte hans sykdomshistorie mens jeg utførte koordinerte armbevegelser befalt av legen for å utelukke skader på hjernenervene.

Øvelsen var nyttig på så mange måter. For det første fikk jeg avkreftet hjerneskade. For det andre fikk jeg veldig kjapt en følelse av hvordan en slik time kan forløpe. Jeg fikk oppleve timen i praksis, og på veien dukket det opp mange gode ideer og vendinger, både fra pasient og lege. Jeg følte til og med på kroppen hvor ubehagelig det var å skulle snakke med legen om disse psykiske plagene, jeg fikk kjenne på frykten for å bli oppfattet som sykere enn jeg var.

For å si det mildt: Jeg føler meg relativt godt rustet til å kunne hoste opp et langt bedre andreutkast.

Rollespill var ikke noe jeg hadde planlagt som researchmetode, men det var både morsomt, lærerikt og effektivt. Hadde jeg kjent like kule fagpersoner innen andre felt hadde denne boka skrevet seg selv.

Papirer som dette ligger nå slengt rundt i leiligheten.
Papirer som dette ligger nå slengt rundt i leiligheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *