Rygg tilbake til start

Foto: Petar Milošević

Foto: Petar Milošević

Klasseforstanderen min på barneskolen hadde en skoeske hun pleide å hente frem i norsktimene. Esken var full av utklipte fotografier fra damebladene hennes. Vi plukket ut et utklipp hver og skrev en historie rundt det vi så på bildet. En av mine første fortellinger var om stakkars Hansen som gikk så lenge uten å ha fungerende toalett hjemme at da han først skaffet seg et, glemte han alltid at han hadde det. Isteden fortsatte han å besøke naboen for å snylte på dassen når han måtte drite. Klassen lo seg halvt i hjel da jeg leste den opp. En skriveglede var født.

Mange suksessfulle forfattere skriver på den samme måten: De plukker opp en idé fra skoesken sin og skriver seg gjennom ideen, fra start til slutt, uten å vite underveis hvor de vil ende opp. Det var slik vi lærte skrivekunsten, tross alt. Ungdomsskolen gjorde ingen forsøk på å lære oss alternative metoder. Først på videregående lærte vi til en viss grad å lage disposisjon, men kun for sakprosa, og selv da endte vi opp med å skrive ut teksten fra A til Å.

Da jeg skrev masteroppgaven min, kastet jeg denne metoden på båten. Jeg tviholdt på disposisjonen, men jeg lot meg ikke begrense til å starte med innledningen og skrive meg frem til konklusjonen. Disposisjonen hadde jo nettopp fristilt meg fra den tvangstrøyen. Lenge før jeg hadde skrevet et eneste ord på selve oppgaven, visste jeg hva delkapittel 3.1.4.2 skulle hete, og hva som skulle stå der. Jeg liker bare ikke å skrive flere utkast for å prøve meg frem. Jeg liker å tenke en komplett tanke, og så skrive ferdig, en gang for alle. Når disposisjonen først var klar, var det derfor bare å fylle inn der jeg hadde mest lyst til å skrive akkurat den dagen.

En kronglete vei frem til mål

Når jeg nå er tilbake til fiksjonens verden, har jeg tatt verktøyet fra akademia med meg. Det har gitt en ganske pussig skriveprosess.

Tanken min var å, som på masteroppgaven, jobbe ut et fullt omriss før jeg skrev noe som helst. Jeg klarte det nesten. Med et 90 prosent fullstendig sammendrag av hele historien låste det seg. Det er ikke lett å detaljplanlegge en historie hvor du ikke får prøvd ut historien i praksis. Det var et nederlag for min akademiske metode. Ikke bare låste plottarbeidet seg, prosjektet sto i fare for å bli drit kjedelig: Alt jeg ville, var å skrive noe på den faktiske historien, ikke bare alle disse hersens notatene! På et punkt ble jeg så frustrert at jeg snek meg til å starte mens jeg så en annen vei.

Men jeg startet ikke med starten. Jeg startet med slutten. Med epilogen.

Da epilogen var ferdig, sto det klart for meg hvordan det foregående kapitlet måtte slutte, og dermed fortsatte jeg med å skrive dette nest siste kapitlet. Slik fortsatte jeg å rygge gjennom historien. Senere, en dag inspirasjonen gikk i akkurat den retning, plukket jeg opp omriss-notatene fra den utløsende hendelsen i starten av boka og skrev hele det kapitlet. Slik har jeg holdt på, ikke å skrive fra A til Å, men å plukke bokstavkjeks blindt opp fra skoesken. Jeg kjenner hver bokstav i dette alfabetet, hvert ledd i historien, så jeg vet hva som har skjedd før og hva som vil skje etter. Ved å stå fritt til å velge hvor i historien jeg kan skrive, tillates jeg å følge inspirasjonen og skrivelysten. Er jeg lei av slutten, kan jeg skrive på starten, og vice versa. Det holder produktiviteten oppe.

Når folk spør hvor langt jeg har kommet med boka mi, svarer jeg nå at jeg er omtrent 75 prosent i mål med et førsteutkast. Dette betyr imidlertid ikke at bare slutten gjenstår. Slutten er jeg faktisk for lengst så godt som ferdig med. Boka mi ser for øyeblikket slik ut:

Fremdrift Gluggen

Grønt er, som du sikkert skjønner, et ferdig utkast. Det grønne feltet helt til venstre er prologen (som jeg riktignok ikke ennå har bestemt meg om skal være der), og helt til høyre ser du den ferdige epilogen. De gule delene er uferdige, de røde ikke påbegynt.

Det ser rotete ut, og det er det også. Det har ikke vært bare å «fylle inn», slik jeg forventet. Epilogen jeg skrev først bidro riktignok til å utvikle konseptet videre, men er senere i sin helhet erstattet av en helt ny slutt. Enkelte kapitler har gått i andre retninger enn jeg forventet. Hele subplott har dukket opp og hatt vidstrakte konsekvenser i begge retninger på tidslinja. Herr Ett Utkast har blitt en flerutkastskriver. Det føles fortsatt bortkastet å skrive ting som bare forsvinner, men samtidig har historien insistert på at det er nødvendig å prøve seg frem underveis, og historien har alltid rett.

Nå som det begynner å bli lengre mellom de gule og røde feltene sliter jeg også inniblant med å vite hvor jeg egentlig har noe uferdig. All denne hoppingen gjør det dessuten jaggu ikke lett å holde rede på den faktiske kronologien i historien. Senest i dag oppdaget jeg Georg grue seg til et jobbintervju han allerede hadde hatt. Stakkars mann. Som om han ikke hadde nok å stri med fra før.

La oss si det slik: Neste bok skrives ikke nødvendigvis etter samme metode.

Beslektede innlegg

Legg inn en kommentar