Remakes av bøker

Foto: Lin Pernille

Hollywood produserer nyinnspillinger av gamle filmer på løpende bånd. På teateret kan du se Peer Gynt kjøre motorsykkel og få kjeft av Siv Jensen. Gamle låter pusses opp for nye generasjoner gjennom coverversjoner. Hvorfor skriver ingen forfattere andres bøker på nytt?

Romanen jeg prøver å skrive er kompleks. Historien er komplisert, og fortellingen søker å portrettere et meget vidt spekter av følelser. Mer enn én gang har jeg lurt på om jeg egentlig er god nok til å skrive den. Kanskje vil den bli bedre av å ligge i en skuff et tiår, og vente på at andre prosjekter gjør meg til en bedre forfatter i mellomtiden. Samtidig er jeg så glad i historien som ligger til grunn at jeg ønsker å få den ut mens den ennå er aktuell. Min lille, destruktive vits av en selvtillit har et håp om at en etablert, god forfatter vil lese boken, tenke «Dette var en fin historie, selv om den var begredelig fortalt» for så å skrive sin egen versjon. En remake mer eller mindre tro til originalen, bare mye bedre.

Hvorfor ikke? Hvorfor får vi aldri remakes av bøker?

Det enkle svaret er nok at bøker ikke kommer fra store produksjonsselskaper, men enkeltpersoner. De færreste forlag gir forfattere beskjed om hvilke historier som skal skrives, det meste kommer ut av hodet til forfatterne. Og da føles det sikkert lavverdig å skulle innkassere på andres ideer. Forfatteres innøvde svar på spørsmålet «Hvordan kom du på denne helsprø ideen?» er sjelden «Jeg leste det i en annen bok».

Selv er jeg ikke så fremmed for tanken. En av mine løse bokideer er i grunnen en brutal omskriving av en relativt fersk science fiction-film. Ja, det er en film og ikke en bok, men i og med at sluttresultatet vil være en roman er det relevant å ta med her. Filmen har et kult plott, men sløser som en full konfirmant. I nyhetsbrevet mitt kokte jeg nylig opp en ny (og bedre) slutt til den ellers fiffige Edge of Tomorrow. Likedan har jeg her tenkt ut en hel historie som bruker samme grunnidé, men går i en helt annen retning. Normalt vil en slik idé forkastes fordi noe lignende allerede er gjort. Min innfallsvinkel er at om noen kan finne en ny og bedre vri på en eksisterende historie, må de bare kjøre på. Som det sies i en meget god webvideo-serie: Everything is a remix. Hvis vi bare aksepterer og omfavner det, kan vi ende opp med bedre sluttprodukter.

Noen fattige eksempler på roman-remakes

Det er ikke riktig å si at det ikke finnes omskrevne bøker, selv om eksemplene jeg finner er få. For eksempel har vi satiriske omskrivninger som Pride and Prejudice and Zombies, men som satire er dette i mine øyne ikke mer en remake av Pride and Prejudice enn Scary Movie var en remake av Scream. (Scary Movie var faktisk filmatiseringen av en hundelort.)

Mer interessant er Orson Scott Cards Ender’s Shadow, som er en omskriving av hans egen glimrende Ender’s Game. ‘Shadow følger samme handlingen som ‘Game, men sett fra en annen rollefigurs ståsted. Jeg har ikke lest den (ennå), så jeg kan ikke stå inne for hvor godt han lyktes, men det er en morsom idé. Det hadde vært enda kulere om noen andre enn ham selv gjorde det.

Basert på om man vurderer verket som fiksjon eller ikke, går det også an å nevne Bibelen. Her velger man med ujevne mellomrom å friske opp språkdrakten (og til dels meningsinnhold) for nye generasjoner. Dette er noe man med fordel kunne vurdert oftere også for skjønnlitteratur. Det er kan godt hende William Shakespeares originale verk er bra, men for oss som er yngre enn fire hundre år er det umulig å si.

Til sist kan jeg trekke frem et eksempel fra vår egen forgård: Knut Faldbakken ga i 1985 ut boken Glahn. Den er en omskriving av Knut Hamsuns Pan, hvor handlingen isteden er satt til samtidens Oslo.

Kjenner du flere eksempler? Hvilke  bøker kunne du eventuelt tenkt deg å lese en ny og bedre versjon av?

Beslektede innlegg

One Comment

  1. Spennende innlegg! Litteraturviteren klarer ikke la være å slenge seg på:

    Først et aktuelt norsk eksempel: Mona Høvring ga ut «Camillas lange netter» i fjor, og den er bygget nokså direkte på «Camilla Colletts I de lange Nætter» fra 1892. Nå er den nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014.

    Ellers har fanfiction virkelig slått seg opp de siste årene, og det er jo en slags remake. En god del av dem benytter seg av muligheten til å selge bøker gjennom ulike nettløsninger og egenpubliseringsforlag, og er enormt populære innen de nokså store fanmiljøene som er knyttet til enkelte forfattere (du kan jo bare tenke deg hvor mange Harry Potter-historier det finnes der ute!). En del av dem blir nye bestselgere: «Fifty Shades of Grey» var opprinnelige en fanfiction bygget på «Twilight» – og nå som serien er relativt stueren og selges fra ordentlige forlag, finnes det selvsagt en hel undergrunn med fanfic som bygger videre på dem igjen. Det finnes også ganske mange eksempler på at remakes/fanfiction blir godkjente deler av tidligere verk – for eksempel Antony Horowitz nye bok i Sherlock Holmes-serien, som er godkjent av Arthur Conan Doyles arvtagere.

    Alt dette har man dessuten drevet med helt siden 1800-tallet. Det fantes en mengde remakes og kopier av Charles Dickens-romaner, der de brukte hans plott, karakterer og det de anså for en typisk Dickens-stil. Eugène Sues «Les mystères de Paris» fra 1842 er kanskje glemt i dag, men i Norge finner vi både «Bergens mysterier», «Hougsunds mysterier» og «Throndhjems mysterier» i det samme tidsrommet, for ikke å snakke om hauger av Kristiania-mysterier. De er enten svært løselig basert på Sues original, eller på andre av de mange internasjonale etterfølgerne – som George W. M. Reynolds «The Mysteries of London» eller Émile Zolas «Les Mystéres de Marseille».

    Med andre ord: Remakes av bøker finnes i haugevis! Det er bare sjelden det går den veien du håpet på – at gode forfattere tar tak i ukjente verk og gjør dem enda bedre. Og når det først skjer, har jeg en mistanke om at det ofte kalles plagiering heller enn remake. Hvor skillene egentlig går mellom fanfiction, remake, piratkopi (som da noen skrev og solgte fortsettelsen på Harry Potter før Rowling gjorde det) og plagiat er en interessant, men potensielt utmattende diskusjon, som sier veldig mye om ulike typer litteraturs status.

Legg inn en kommentar