Er utseende viktig?

Sykesøstre med gassmasker
Å nei! Alle er damer, og alle ser like ut! Hvordan i all verden skal jeg klare å skille disse rollefigurene fra hverandre? (Foto: Das Bundesarchiv, 102-11535 CC-BY-SA)

 

Å treffe en upublisert forfatter som jobber med sin første bok er litt som å passere en bilulykke. Egentlig er du lovpålagt å hjelpe til, men ryggmargsrefleksen er å glo, peke og hviske til sidemannen at du er glad det ikke er deg.

Av og til kan det sitte langt inne å avsløre hva min faktiske hobby er, fordi klisjeen om han som aldri blir ferdig med debutromanen sin passer bedre for hver dag som går. De fleste prøver å frigjøre seg fra den pinlige stillheten som følger ved å stille spørsmål. Underlige spørsmål. Her har jeg merket meg en interessant forskjell mellom kjønnene. Det er to spørsmål som til stadighet kommer fra kvinner, som jeg har til gode å høre fra en eneste mann:

  1. Hva heter hovedpersonen?
  2. Hvordan ser hovedpersonen ut?

For å ta det første først: Hvem bryr seg hva han heter? Hvorfor skulle det ha noe å si?

For å ta det andre sist: Hvem bryr seg hvordan han ser ut? Hvorfor skulle det ha noe å si?

Jeg vet ikke med deg, men jeg skiller ikke rollefigurer i bøker fra hverandre på hårfargen deres. I romaner er det handlinger, talemåter, relasjoner og personlighet som skiller. Nei, ikke navn. Navn er knaggen jeg henger de øvrige egenskapene på.

Er utseendet til rollefigurene viktig i det hele tatt, eller er det kun det indre som teller? Nedenfor følger mine retningslinjer.

Når man kan droppe beskrivelser av utseende

Hvis omtalen av hvordan rollefiguren ser ut er god nok for en polititegner, er den for detaljert.

Når beskrivelser av utseende kan ha noe for seg

Hvorvidt sjefen har på seg dress eller dongeribukse og band-t-skjorte utgjør en forskjell. Om helten i fortellingen ser ut som en hjemløs tulling eller går i kjole og hvitt sier noe om enten hvordan han ser på seg selv eller situasjonen han er i.

Vår kroppsholdning, fremtoning, klesstil … dette er alle forhold vi som mennesker påvirker selv. Derfor sier det noe om oss. Øyefarge er ikke like interessant.

Utseendet til hovedpersonen i boka mi (slapp av, kvinnfolk, han heter Georg) blir beskrevet til en viss grad, der det føles relevant. Jeg har gjort ham til en langstrakt mann, fordi han er tungsinnet, og det er noe ekstra trist over en svær person som prøver å gjøre seg liten. Jeg har gitt ham halvlangt, ustelt hår, en uryddig skjeggvekst og en krøllete, gammel jakke, fordi det sier noe om hvor han er i livet og hvordan han oppfatter sin plass her i verden. Om nesen hans er rett eller skjev får du ikke vite, for det vet jeg ikke. Det kan være det samme, du kan bestemme selv. De andre personene i boka opplever vi gjennom øynene til Georg, derfor omtales deres fremtoning kun der Georg synes det er relevant. Hvis Georg mener eksdama si kler seg for jævlig, sier kanskje det noe om eksdama, men mest av alt sier det oss noe om Georg.

They’re all black!

Den postapokalyptiske sci-fi-dystopien Wool, som omhandler et samfunn nede i en underjordisk silo, er et eksempel verdt å nevne. Forfatter Hugh Howey serverer en prosa som overgår det meste jeg har vært borti. Han klarer å sette ord på de flyktigste av følelser, og boka renner over av nydelige metaforer. Enkelte lesere har imidlertid innvendt at han er særdeles sparsom i sine beskrivelser av hvordan de mange rollefigurene ser ut. Det slo meg aldri da jeg leste den. Historien er tykt befolket, men jeg hadde aldri problemer med å skille personene fra hverandre. Vi fikk etter min mening vite det vi behøvde å vite: deres holdninger, deres handlinger, deres positurer, deres relasjoner og deres tilstander.

I en YouTube-video hvor han svarte på spørsmål fra fansen oppsummerte Howey dette veldig greit. En innsender lurte på om det også fantes mørkhudede mennesker i siloen, eller om alle var hvite, hvorpå Hugh svarte med et glis: «What do you mean? They’re all black!»

Leserne hans ble ikke prakket på Howeys egne forestillinger om øyefargene og frisyrene til alle som befolker historien hans, ikke engang etnisitet. Når jeg føler at jeg kan se for meg alle personene, er ikke det fordi jeg har adoptert forfatterens syn, men fordi jeg har tillagt mitt eget. Personlig synes jeg ikke leseopplevelsen blir fattigere av det, heller rikere.

La leseren fylle inn resten av bildet selv. Kanskje holder det å omtale en person som sjuskete eller som en kakse. Kanskje har jeg et vel så klart bilde av hvordan en slik person ser ut, kan jeg ikke da like godt få male det bildet selv, fremfor å lese en halv side om alle plagg og hårstrå?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *