Intervju: Grøsserforfatter Gilbert om skriveprosess

Rom 33

I.M.H. Gilbert (Foto Sian O'Hara)Ny forfatter, ny sjanger. I dag hører vi med forfatter I.M.H. Gilbert som skriver grøssere for ungdom. Tidligere i år ga hun ut ungdomsgrøsseren Rom 33, en bok i en ny serie utgitt av Egmont Kids Media. Til vanlig frilanser hun som journalist og spaltist. I intervjuet nedenfor forteller hun om det å skrive for en yngre leserskare.


 

Hvor lang tid tilbrakte du inne på Rom 33?

Jeg brukte cirka halvannen måned på å skrive boka, og skrev som en galning for å bli ferdig før jeg skulle begynne i en ny jobb. Det gikk på hengende håret. Jeg satt og nærmest grein og skrev helt frem til en halvtime før jeg måtte dra på jobb.

Jeg har funnet ut at alt annet enn å faktisk skrive bare er prokrastinering. Jeg har gått mye tur og ventet på inspirasjon, innbilt meg at jeg tenker og fordøyer stoffet, men det er bare vas. Det eneste som funker er å skrive på, så kan man heller ta et steg tilbake i ettertid og vurdere handlingsforløp og veien videre. Først må man ha noe å vurdere. Ikke tenk, ikke utsett – bare gjør det! Skriv som en galning helt til du nærmest bryter sammen. Og når du befinner deg på randen, så ta en lengre pause. Bare vit hvor du skal videre.

Samme taktikk bruker jeg for øvrig på et annet mer «seriøst» romanprosjekt som jeg er veldig godt i gang med, og har fått gode tilbakemeldinger på, men akkurat nå står jeg fast. Det er mye gøyere å skrive grøsserbøker. Faktisk har jeg enda et manus klart. Men først skal Rom 33 lanseres i bokhandel og som e-bok.

Hvordan fikk du napp hos forlag?

Jeg hørte om at Egmont skulle satse på en ny grøsserserie for ungdom, og ettersom jeg har vært grøsserfantast siden jeg var 3 år, heiv jeg meg rundt og skrev et manusutkast. De ønsket skumle tekster i en lengde på omkring 25 000 ord, det holdt ikke med en idé, for å si det sånn. Det måtte fungere.

I Rom 33 drar hovedpersonen på leirskole og avdekker grusomme hemmeligheter. Hvor fikk du inspirasjonen fra?

Hjemme hos foreldrene mine fant jeg en gammel dagbok, hvor jeg hadde skrevet ned et leirskoleopphold i åttende klasse, nærmest som en lang, delvis fiktiv historie. Jeg tenkte det var et morsomt utgangspunkt.

Hvordan vokste historien frem, og hvordan tilpasset du den til et yngre publikum?

Jeg kjørte bare på med spøkelser og ting jeg tror de fleste i målgruppen vil gjenkjenne seg i: elevkonflikter, teite lærere og kjipe obligatoriske aktiviteter.

Hadde du omrisset klart før du begynte å skrive?


Nei, jeg bare begynte å skrive med utgangspunkt i en situasjon. Så fulgte historien på. Det vil si – jeg hadde bestemt meg for et hevngjerrig spøkelse på et rom. Jeg så også for meg noe skummelt i en madrass, ettersom min store skrekk i oppveksten var at det skulle ligge noe i madrassen på soverommet, der man er mest sårbar.

Jeg hadde slutten klar, da – jeg visste hvem som skulle ofres. «Sånn skal det ende,» tenkte jeg, jeg måtte bare finne ut hvordan jeg skulle komme dit, men det tenkte jeg ville gå greit. Forventningen var at jeg kunne hvile på fantasien og liksom bare dras mot slutten i spenning. Jeg endte faktisk der jeg ville, men jeg var litt kjepphøy. Veien dit ble litt hardere enn jeg trodde. Men jeg hadde et vanvittig tidspress, så jeg måtte dra på litt ekstra for å komme i mål.

Jeg pleier vanligvis å spørre om hvordan forfattere organiserer historien underveis i skrivingen, men …

Nei, jeg bare kjører på. Jeg begynner med en situasjon, hvor det kommer inn passende karakterer. Så følger jeg dem videre.

Og så tvinger jeg meg selv til å lagre alt som jeg stryker i frustrasjon, for i etterpåklokskapens lys kan det hende jeg angrer. Stort sett gjør jeg ikke det, da, men det gir en trygghet.

Hva nedprioriterer du til fordel for skrivearbeidet?

Fast jobb og behagelig struktur i hverdagen, rett og slett. En gang var jeg i operaen og så Don Giovanni. Jeg beit meg spesielt merke i en strofe som hylte at «De daglige rutiner er gitt oss fra Oven som erstatning for lykken.» Det er kanskje den sikkerheten jeg ofrer for frustrasjonen det er å sitte og disiplinere seg selv, se på skjermen og tenke daglig at «dette er bare noe dritt» … og «jeg er lei av min egen stemme».

Hvor skriver du?


Hjemme, mest. Jeg står opp, og prøver å skrive så mye som mulig før jeg begynner å legge kabal.

Ellers liker jeg å jobbe på offentlig transport – like greit å bestille togtur tur-retur. Hvis jeg sitter på kafé og skriver, føler meg veldig flink som jobber mens alle andre bare diller og daller. Puber uten internett fant jeg mange av da jeg nylig tilbrakte et halvt år i Cambridge. Man føler seg så genial når man har tatt noen øl. Om det blir helt ræva på papiret, så ser det likevel bra ut i hodet, og man er i det minste i gang. Så lenge man ikke leser over det man har skrevet, gir det motivasjon for å fortsette dagen derpå. Da fortsetter man bare. Sletting og redigering tas i etterkant, etter at man har kommet videre.

Når skriver du?

Jeg skriver best fra jeg står opp rundt halv ti til sånn ca. kl. 17-18. Da skriver jeg rett frem uten pauser annet enn for påfyll av kaffe. Tar jeg pauser, begynner jeg umiddelbart å se meg om etter muligheter for å prokrastinere: kabal, tur med hunden, betale regninger. Av en eller annen grunn rekker jeg deadline hver gang, selv om jeg sitter og griner de siste timene.

Hvilken programvare skriver du i?

Jeg prøvde en gang yWriter, men jeg angret og måtte klippe og lime tilbake i Word.

Hvilket tips vil du gi til begynnende forfattere? 

Ikke følg mine metoder.

Legg inn en kommentar