Derfor skriver jeg

Vi som skriver bøker, blir ofte spurt hvorfor i all verden vi driver med det. Det tar utrolig mye tid, og de økonomiske utsiktene er mildt sagt begredelige. Selv enkelte suksessfulle forfattere kan være tidlig ute med å sutre over hvor mye forfatterlivet suger. En av disse deprimerte og selvmedlidende forfatterne svarte en gang: «Forfatter er noe du blir hvis du ikke kan unngå det. Kan du unngå det, bør du ikke bli forfatter.» Tanken er vel at du må ha en brennende glød for skriving for å takle å holde på med det, men samtidig at vi driver med det fordi noe i oss må.

Spør du meg i dag om hvorfor jeg skriver, er det selvsagt fordi jeg liker det, men også fordi jeg må. Ja, jeg må, for å kunne føle meg hel. Det tok bare så altfor mange år før jeg innså det.

Åpenbaringen kom i forfjor, og har gjort mye for å hjelpe hele livet mitt i riktig retning. Personen jeg har å takke for det, er Kristopher Schau. Helt ut av det blå skrev han de kanskje to viktigste setningene jeg har lest. Jeg kommer tilbake til dem. Først må du lide deg gjennom noen avsnitt hvor jeg syter om at jeg har hatt det litt trasig inni meg, og forventer at du skal bry deg.

Reisen fra negativ til positiv

En av bloggpostene som har sirkulert på nettet de siste ukene, er «9 hemmeligheter lykkelige mennesker lever etter». Til forskjell fra de fleste artikler med tilsvarende navn hadde denne faktisk noe for seg. Jeg pleier å være den første til å harselere med løst funderte lister på Internett som sier at forskning viser at ditt og datt gjør deg lykkelig eller ulykkelig, men disse punktene stiller jeg meg hundre prosent bak, og jeg skal forklare hvorfor.

Jeg har mange års erfaring som et negativt tenkende vesen. Det er så mye vi kan være utilfredse med her i verden, det er bare å plukke fritt fra øverste hylle, helt til vi føler oss tilstrekkelig utilstrekkelige og fornøyd misfornøyde. Selv var jeg rimelig langt nede senest for et par år siden. Så fant boken Tenk deg glad sin vei til hendene mine. Mhm. Kognitiv terapi. Selvhjelp. Forfatteren minnet meg litt for mye om Dr. Phil, så jeg brukte fordommene mine aktivt og var klar til å kaste boken på havet. For såkalt moro skyld tok min daværende kjæreste og jeg de vitenskapelig funderte depresjonstestene i boken først. Resultatene var nedslående – for ikke å si deprimerende. Jeg hadde trodd kjæresten min var den deprimerte i forholdet vårt, så var det altså meg. Det var en øyeåpner, og nok til å få meg til å bla videre.

Nå skal jeg ikke påstå at boken revolusjonerte livet mitt, men den fremmet noen påstander som sådde et par viktige frø: Lykken er det du selv som har ansvar for, og du selv som kan velge eller velge bort. Dette er et perspektiv som jeg i utgangspunktet fant ganske provoserende, men som jeg med ganske lang betenkningstid isteden valgte å adoptere.

De konkrete tipsene i selvhjelpsboken sammenfaller meget godt med de 9 «hemmelighetene» i den virale bloggposten. For to år siden fulgte jeg kanskje 3 av disse 9 tankesettene. Nå nærmer jeg meg 9. Innsikten om at man faktisk kan bevisst velge å ikke reagere på alle de negative følelsene sine, var alt jeg trengte. Likevel har ikke fremgangen kommet av seg selv. Den har kommet som resultat av helt bevisste valg om hvordan jeg skal tenke om ting, og hva jeg velger å forholde meg til og lar gå inn på meg. Inni hodet mitt har dette betydd beinhard jobbing, for her snakker vi om å bryte vaner og meget godt innarbeidede tankesett. Ennå er jeg ikke i mål, men jeg har god tro, både fordi jeg selvfølgelig velger å ha god tro, og fordi en lystig venninne av meg sier:

Ved stadig å velge vekk å være irritert, egoistisk, utakknemlig, gjerrig og materialistisk, blir jeg mindre og mindre av det. Etter hvert vil min naturlige reaksjon være god, mild, snill, takknemlig og gavmild.

Hvordan Kristopher Schau hjalp meg å finne lykken

Jeg startet med å skrive om hvorfor jeg skriver, og jeg nevnte Kristopher Schau. Jeg har ikke glemt det. Vi finner ham skjult i den åttende hemmeligheten til lykkelige mennesker:

8. De følger sin lidenskap.

Min lidenskap er skrivingen, og jeg fulgte den lidenskapen noe så jæææævlig. Fra jeg overtok min mors skrivemaskin som syvåring skrev jeg uavbrutt. Det var en viktig hobby gjennom hele oppveksten, fra utallige fortellinger om uheldige herr Mo, via filmanmeldelser for det som den gangen het DVDnett, til humoristiske tekster om alt og ingenting på tragisk.com. Et sted i tyveårene la jeg skrivingen på hylla, nesten uten å merke det. Jeg kan alltids påstå at «livet kom i veien», men vet jo nå at det jeg gjorde var å nedprioritere skrivingen. Det var slett ikke en bevisst handling fra min side, men det skjedde.

Hvor ødeleggende dette var for meg, var jeg ikke klar over før jeg i forfjor leste Kristopher Schaus fine, lille bok På vegne av venner. Dette var omtrent samtidig som jeg satt og bladde i Tenk deg glad og deppet over hvor lite glad jeg var. I introduksjonen til boken skrev Kristopher Schau, fritt etter hukommelsen:

Hvis det går to-tre uker uten at jeg har gjort noe kreativt, har jeg det jævlig med meg selv. Jeg blir rastløs, jeg blir ulykkelig.

Eureka. Kunne det virkelig være greia, kunne det være så enkelt? Jeg hadde vært for travelt opptatt med å legge ansvaret for min labre sinnstilstand i hendene på et skrantende kjærlighetsliv til å tenke at det samme humøret kunne forbedres på andre fronter (jf. bloggpostens punkt 6. De utvikler seg på mange ulike områder i livet). Dette ene avsnittet til Kristopher Schau var grunnen til at jeg fant tilbake til min lidenskap. Ganske snart hadde jeg begynt på min debutroman. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor overraskende riktig det føltes, men hvis jeg skal kunne kalle meg en forfatter, bør jeg vel saktens gjøre et forsøk:

Det var som å sitte på en stubbe i en regnvåt skog og lukte på naturen, etter å ha kravlet ut av et langt liv i gruvene. Det var som å komme hjem, etter å ha vært fortapt så altfor, altfor lenge.

Jeg skriver fordi jeg skrive. Heldigvis elsker jeg det også.

Omskrevet versjon av – og først publisert som – tiende utgave av mitt nyhetsbrev (tirsdagstiradene).

3 Comments

  1. Interessant dette med å «tenke seg lykkelig». Det minner litt om noe jeg har sett litt på i det siste, men fra et litt annet perspektiv. Mange som driver med meditasjon, og da mener jeg de som holder bena plantet på jorda, snakker om at vi selv «forsårsaker mesteparten av våre egen ulykke». Mitt yndlingssitat her er noe slikt som dette:

    «Hvis du begynner å legge merke til hva hjernen din driver med «til vanlig», så viser det seg at den har de samme bekymrede samtalene med seg selv om og om igjen. Hvis det ikke var for at vi sjelden legger merke til det, ville vi kalt det psykotisk.»

    • Daniel Milford

      I helgen var jeg på foredrag med Karin Fevaag Larsen. Hun presiserte relativt poengtert at hjernen din er din nærmeste samtalepartner, så stakkars deg hvis den er negativ og sur.

      Det er fryktelig nyttig å følge med på hva hjernen driver med når den får operere fritt. Først da kan man prøve å endre vanene dens.

  2. Hanna

    En annen festlig bok om emnet er «kongen anbefaler»!
    Kognitiv tenking tar ikke bort årsaken til dype problemer, men det gir en utmerket god verktøykasse til å håndtere opp og nedturer i livet.

Legg inn en kommentar