Jeg har gjort mitt første intervju som forfatter!
I intervjuet hos Kollektiv kunnskap (oppdatert 2019: nettstedet er nedlagt) forteller jeg om skriveprosessen min med Plant-Man, hvorfor jeg velger å selvpublisere, og hvordan jeg mener dagens forfattere bør forholde seg til sine lesere gjennom digitale kanaler.
Les intervjuet:
Ny superhelt inntar lesebrettene
Du er aktuell med boka Plant-Man – kan du fortelle (kort) hva den handler om?
Plant-Man er en ungdomsbok som handler om Patrik, som er ny i klassen på ungdomsskolen, og sliter med å finne sin plass. Alt han vil er å gli inn i mengden, men han vet samtidig at han ikke er som de andre. Når skogene i området tar fyr en etter en, og ingen av de voksne ser ut til å bry seg nok, tar han på seg å komme til bunns i mysteriet. Det han finner der ute, gjør at han må ta i bruk krefter han lenge har holdt skjult.
For å være helt ærlig, er jeg ikke helt bekvem med å kalle det en ungdomsbok. Denne boken ekskluderer ingen. Jeg har veldig sans for den gamle Pixar-modellen, hvor historiene også inneholdt mange elementer som er ment mest for de voksne. Plant-Man har en god del vittigheter som nok vil gå de yngste hus forbi – uten å forringe leseopplevelsen deres, altså – og det er derfor jeg pakker den inn som en bok for «ungdommer i alle aldre». Folk blir jo aldri voksne. Vi blir bare eldre.
Hvordan fikk du ideen til historien?
Boken er basert på superheltfigurer som min nevø Adrian kokte i hop i fjor sommer. Han var tolv år på den tiden, og den indre logikken i fantasien til en tolvåring kan være ganske artig. Jeg fattet umiddelbart interesse for disse underlige rollefigurene, og tenkte det ville være morsomt å forsøke å skrive en historie som tar dem på alvor. Jeg begynte derfor å skrible på en fortelling til nevøen min, bare for moro skyld, men følte ganske fort at dette kunne ha potensial for et større publikum. Med den erkjennelsen la jeg mine andre skriveprosjekter på is, og satte meg ned for å lage omrisset til en ordentlig bok.
Du er med andre ord en som planlegger historien heller enn å skrive og se hva som kommer?
Det vil alltid være en kombinasjon, men jeg har tro på struktur og å dele arbeidet inn i faser. Jeg starter med å tenke ut hele historien så godt det går, først i veldig grove trekk, og så lager jeg mer detaljerte underpunkter. Selv i slike omriss går det an å røyke ut hva som ikke fungerer i historien, og det sparer utrolig mye tid å slippe å skrive hele boken før man snur den på hodet. Da er det lettere å redigere i en punktliste.
Samtidig vil det alltid dukke opp ting underveis man ikke forventer. Historien i Plant-Man gjør på et punkt en vri som jeg ikke forutså engang da jeg skrev den foregående setningen. Jeg ble helt paff da det skjedde, og måtte ta to dagers tenkepause for å vurdere om dette virkelig kunne ha noe for seg. Dette krevde naturlig nok justeringer i historien i begge retninger, men det må man være åpen for, tenker jeg. Man bør aldri lukke døren for de gode ideene.
Startet du med begynnelsen, eller hoppet du fram og tilbake?
Da jeg skulle gå i gang med Plant-Man, gjorde jeg et bevisst valg om å skrive førsteutkastet kronologisk. Jeg jobber i utgangspunktet med en langt dystrere roman for voksne, og også der har jeg etter beste evne planlagt historien på forhånd. Ettersom jeg hadde hele handlingen foran meg før jeg hadde skrevet et eneste ord, plukket jeg fritt hvor i boken jeg ville skrive. Det fungerer bedre i teorien enn i praksis. Man mister fort tråden, og når det dukker opp nye ideer, kommer de til feil tid. Dermed ender du opp med å finjustere på kapitler som du senere uansett må skrive fullstendig om. Det er frustrerende. Når man jobber litt hist og pist er det dessuten ganske vanskelig å ha en følelse om hvor langt man har kommet.
Deler av motivasjonen med å skrive Plant-Man var derfor å øve inn en bedre metodikk, hvor jeg skulle skrive fra A til Å. Det fungerte ypperlig. Mens jeg har rotet rundt med den seriøse romanen min i flere år, skrev jeg meg frem til et ferdig førsteutkast av Plant-Man på under to måneder.
Når skriver du?
Jeg har fulltidsjobb og et visst sosialt liv, så jeg må utnytte tiden godt. Det er med romanskriving som med andre prosjekter: Skal du kunne gjennomføre, må du sette av tid. Jeg må derfor være beinhard på å prioritere skrivingen, og det innebærer et bevisst forhold til hva jeg nedprioriterer. Det er åpenbart at man må skrelle bort en del meningsløs Facebook-tid, men sannsynligvis må du også kutte i aktiviteter du virkelig liker. Det er i hvert fall min erfaring. Jeg har også vært villig til å ofre søvn og sene kvelder, og har skrevet en del om morgenen før jobb.
Hvor skriver du?
Det er slutt på den tiden da man måtte ta med seg en skrivemaskin og en bunke papirer. I dag kan vi skrive omtrent overalt. Noen avsnitt av Plant-Man er skrevet på mobilen. En av de største actionsekvensene i boken ble skrevet i sin helhet på Dovrebanen.
Du har valgt utgi Plant-Man kun som e-bok og på eget forlag. Hvilke vurderinger ligger bak det valget?
Det har vært planen å selvpublisere fra starten. Jeg har ikke gått veien om et avslag, så dette er ingen plan B. De nye digitale løsningene fascinerer meg, og jeg har lyst til å prøve å teste ut potensialet i dem. På kort sikt har norske e-bøker et ganske marginalt marked, men jeg har verken forventninger eller mål om en kvikk suksess, jeg begir meg ut på denne reisen med blikket rettet mot horisonten.
Noen forfattere ønsker bare å skrive, lempe det ferdige manuset over i hendene på et forlag, og begynne å skrive på neste prosjekt. For meg er publiseringen og markedsføringen en nesten like spennende del av jobben, og jeg ønsker å spille en aktiv rolle der. Hvis boken ikke lykkes, vil jeg at det skal være min egen skyld.
Forlag gjør jo mer enn bare å markedsføre og distribuere bøker. Hvilke grep har du gjort for å kvalitetssikre ditt eget manus?
Den beste boken jeg er i stand til å skrive, er ikke den jeg lager på egen hånd. Seks ulike beta-lesere, med samlet sett meget bred kompetanse, har vurdert manuset med ulike blikk: En av dem er knallgod på dialog, en annen har greie på superhelter, en er doktorgradstipendiat i nordisk litteraturvitenskap, og en annen jobber med barne- og ungdomsbøker til vanlig. Hver og en har bidratt fra sitt eget ståsted til å heve kvaliteten på boken. Prosessen har tatt tid, men er tvingende nødvendig. Jeg hadde aldri turt å legge ut en bok for salg uten at kompetente mennesker har kikket gjennom den med argusøyne først.
Hva var det vanskeligste med å gi ut en bok på denne måten?
Det meste er ikke så fryktelig komplisert. Det som vakte mest hodebry, var å få boken tilgjengelig i iBooks. Apple er kanskje vakkert og brukervennlig utenpå, men dra gardinene til side, og du avdekker en tungrodd og vanskelig geskjeft. Spør ikke meg hvorfor Amazon er så enkelt og iBooks så komplisert, når begge er amerikanske bokhandler som selger til norske lesere.
Mange har en iPad eller en iPhone, og har da iBooks installert og brukerkonto allerede satt opp – det er bare å trykke «Kjøp». Derfor blir iBooks en særdeles viktig salgskanal for å nå lesere som ennå ikke leser e-bøker. Ellers hadde jeg aldri giddet å stange meg gjennom hele prosessen.
Du har priset boka mye lavere enn hva som er vanlig for norske e-bøker. Hva var avgjørende da du bestemte deg for hvilken pris du skulle ta?
Pris er kjempevanskelig. Det gjelder å finne et prisnivå som er lavt nok til at folk er villige til å betale, og samtidig ikke så lavt at man gir inntrykk av dårlig kvalitet. Som ukjent og selvpublisert kan man uansett ikke legge seg på Nesbø-nivå, men jeg har forsøkt å sette sammen en pakke som ser innbydende og profesjonell ut, til en akseptabel pris.
49 kroner er kanskje mye lavere enn normen, men jeg synes ærlig talt ikke det er lavt i det hele tatt. Det er heller prisen på norske e-bøker generelt som er forkastelig. Ja, de er momsbelagte, og det er tull og tøys, men selv om du trekker fra momsen, er prisen himmelhøy. De store forlagene selger enkelte titler til 300 kroner, det er rått og ufint overfor kundene.
Hvordan har du tenkt at leserne skal oppdage boka så lenge den ikke finnes i bokhandelen?
På den ene siden har jeg ikke markedsføringsbudsjettet til et vanlig forlag, så mine muligheter er begrensede. På den andre siden har også den tradisjonelle metoden sine svakheter. Nyheter blir ikke stående lenge i bokhandelen, det er kun et lite tidsvindu hvor bøker får sin sjanse der. E-boken min vil være like tilgjengelig om ett eller ti år. Det er et viktig poeng for meg, jeg har god tid. Om boken finner sitt publikum i år eller først om fem år er ikke det viktigste.
Langt på vei er jeg avhengig av jungeltelegrafen, og der er Internett en gavepakke. Det er ekstremt viktig med «social proof», det må være synlig for folk at boken blir kjøpt, lest og likt. Her spiller leseranmeldelser både på bokblogger og i nettbokhandlene en uhyre viktig rolle. Jeg tror ikke lesere er klar over hvilken forskjell det kan gjøre at de anmelder bøkene de liker.
Ellers er det uhyre viktig som forfatter å bygge seg opp sin egen plattform på nettet. Plant-Man som lanseres 1. april er min første utgivelse, men allerede i januar i fjor åpnet jeg nettstedet mitt, og jeg begynte med nyhetsbrev annenhver tirsdag i fjor sommer. På nett har jeg fortalt om skriveprosessen min og blogget om utviklingen av e-bøker generelt. I nyhetsbrevet deler jeg i tillegg små historier fra privatlivet mitt, noe som forhåpentligvis gjør at folk føler de kjenner meg bedre, og derfor føler litt eierskap til meg nå når jeg har bøker til salgs. Dette er rent strategisk og langsiktig arbeid, og selv om det kan virke noe kynisk å «bygge seg en posisjon i markedet» handler det jo enklest sett om å komme i kontakt med leserne sine. Selvpubliserte forfattere må tåle å være sine egne markedsførere.
Har du noen råd til andre forfattere som vurderer å gi ut en bok samme måte som du har gjort?
Bygg deg en forfatterplattform, og start i går. Det tar tid å bygge seg opp, og den dagen du trenger denne basen, burde du ha startet for lenge siden. Derfor har jeg allerede nettsted og nyhetsbrev, og jeg er på Twitter og Facebook. Det gjenstår å se hvorvidt jeg klarer å utnytte alle disse kanalene, men moderne forfattere må være tilgjengelige for leserne sine. Det har jeg tenkt å være.
