Hilsen fra en forfatter

Kjære vene, boken min er publisert.

Jeg sendte ut nitten forfatter-nyhetsbrev uten å ha et faktisk forfatterskap å vise til. Dere gikk på limpinnen, alle sammen. Nå er lurendreieriet over. Jeg er forfatter.

Mange tanker har rast gjennom hodet mitt siden Plant-Man ble tilgjengelig for salg. Én av dem er den ganske banale innsikten at boken alltid vil eksistere. Ja, lanseringen var 1. april, men dette er ikke noe som skjer bare nå. Nå vil jeg alltid ha skrevet den. Den vil alltid være der. Min tullet historie om ungdommer med superkrefter er nå min arv. Hvis jeg blir påkjørt av bussen i morgen og dør, er Plant-Man kanskje det beviset på at jeg eksisterte som vil holde seg lengst, om enn bare i et støvete hjørne i nettbokhandlene.

Om ti år, når jeg forhåpentligvis har flere utgivelser, vil Plant-Man fortsatt være i bibliografien min. Ikke bare det, den vil alltid være debutromanen min, den vil alltid stå først. Det var der det hele startet, vil folk si. Men vil det stemme?

Plant-Man snek seg inn fra ingensteds og albuet det jeg hele veien har kalt «debutromanen» min ut på sidelinjen. For alt jeg vet, kan dette sidespranget definere hele forfatterskapet mitt, for når du starter med sidespranget, er det vanskelig for folk å tolke det som det. Det vet alle som har prøvd å være utro mens de er single. Nå har Plant-Man plutselig blitt det min neste bok vil bli målt opp mot. Det vil være urettferdig for dem begge. Har jeg skutt meg selv i foten ved å publisere en festlig lettvekter, når min store plan er å skjenke verden en dyster og seriøs tragedie? Er det rom for at en forfatter kan prøve ut veldig ulike sjangre underveis?

Gud hjelpe meg, jeg har vel ikke låst meg til én stil ennå?


Først publisert som mitt tjuende nyhetsbrev.

Legg inn en kommentar