Nå vet jeg hvorfor forfattere pleier å gå via etablerte forlag: Noen andre får da ansvaret med å arrangere releaseparty.
Tidligere i mai arrangerte jeg slippfest for Plant-Man. Ettersom jeg selvpubliserte boken, selvpubliserte jeg også festen: Kjente og ukjente ble invitert hjem til min ringe bolig, og alle festforberedelser ble overlatt til meg selv. Ettersom jeg ikke er småbarnsmor med aktive scrapbook-gen, sto verken flotte invitasjoner eller gjennomført festpynt høyt på prioriteringslisten. I tillegg glemte jeg rent å invitere lesere og nyhetsbrev-abonnenter før det i praksis var for sent.
Fordi jeg ville at folk skulle ha anledning til å lese boken før releasepartyet, lot jeg det samtidig gå en måned fra lansering til fest, noe som plasserte festen i en av landets travleste konfirmasjonshelger. Festen samlet derfor en oversiktlig mengde mennesker som jeg alle kjente fra før. Dette siste har riktignok sine fordeler – jeg er for eksempel fortsatt i besittelse av alle eiendelene mine. Av pynt strakk jeg meg til å kjøpe noen grønne greier på Nille som jeg slengte litt på måfå rundt i leiligheten. Det skulle se ut som lianer, eller noe.
I timene før festen skulle starte, satt jeg i reclineren min og bet negler og gruet meg til å overvære denne fadesen blant fadeser. Ulempen med å være på kjipe fester du selv arrangerer, er at du ikke kan dra hjem. Du er gissel i ditt eget hjem, klemt mellom førersete og ratt etter å ha kjørt av veien med vilje. Det er syv år siden jeg sist inviterte til noe som kan kvalifisere som fest. Mens neglene sprutet utover det nyvaskede gulvet, mintes jeg hvorfor.
Som du kanskje kan forstå, var ikke nevrotikerens feststemning skrudd i taket da de første gjestene ringte på. Ah, hvor raskt lykken kan snu: En av dem hadde kledd seg ut som bokens superskurk. Det var faen meg det kuleste jeg har sett. Da jeg så henne komme opp trappene, kjente jeg at kvelden allerede var reddet. Noen hadde endelig tatt ansvar for å gi kvelden karakter.
La meg stoppe opp et øyeblikk og dvele ved hvor kult dette faktisk var: Noen har lest boken min og likt i alle fall antagonisten i historien godt nok til å kle seg opp som henne. Vi snakker egenprodusert maske, symbol på beltet, hele pakken, topp kvalitet. Hva mer kan en forfatter ønske seg? Dette var en milepæl jeg ikke visste at jeg hadde, men nå er altså det målet nådd.
På programmet til festen sto to punkter: Høytlesing og litterært bokbad. Begge deler fremsto som ganske skummelt i forkant. Det er allerede i utgangspunktet med en viss bismak jeg inviterer til fest for en bok jeg selv har skrevet. Å lese fra boken og la meg intervjue om den i tillegg, føles ganske narsissistisk. Høytlesingen ble ikke fullt så klein som neglene mine hadde fryktet, men det er mulig alkoholen gjorde sitt for å ta brodden av angsten. På bokbadet lenger utpå kvelden intervjuet en av festdeltakerne meg om boken med spørsmål innlevert av øvrige festdeltakere. Fra mitt eget narsissistiske ståsted ble diskusjonen ganske interessant, og jeg tror seansen varte akkurat passe lenge. Ingen banket meg opp eller forlot festen i harnisk.
Det kanskje mest interessante med bokbadet var at noen hadde hengt seg opp i et avsnitt i boken hvor hovedpersonen Patriks mor gulper unna en hel kartong iskaffe i «tre hastige svelg». Det innsendte spørsmålet var om jeg hadde gjort research på dette punktet, om det å drikke en iskaffe med tre hastige svelg i det hele tatt lar seg gjøre. En iskaffe kom på bordet, og hansken var dermed kastet. Jeg kan ikke tenke meg at dette er interessant for folk som ikke var på festen, men siden denne delen av bokbadet ble filmet, har jeg lagt ut klippet på YouTube.
(Siden de fleste tilstedeværende på festen var trøndere, har jeg tekstet videoen. Trykk på CC-knappen nede til høyre i videobildet hvis du vil forstå noe som helst.)
Jeg sier meg fornøyd med at ingen så langt har stusset på at en annen figur i boken «røyket hele sigaretten i et eneste langt innpust», og takker alle for en fin fest.
Først publisert som mitt tjuetredje nyhetsbrev.