Anmeldelse: Papirbøker

Vanité av Jan Davidsz de Heem (1628)
Papirbøker har dystre tider foran seg om senere versjoner ikke blir bedre enn dette. (Ill.: Vanité av Jan Davidsz de Heem 1628)

Etter å ha lest kun e-bøker de siste årene, tenkte jeg det var på tide å teste de mye omtalte papirbøkene som norske forlag skryter sånn av. Konklusjon: Jeg er ikke imponert, og kan umulig se for meg at papirbøker skal bli noen suksess.

Tungvinne å anskaffe

Skuffelsene meldte seg allerede før jeg var i gang med lesingen. Nettbokhandelen som solgte papirboken, opererte med en leveringstid på to dager. Jeg antok at jeg hadde misforstått noe – jeg er jo vant til å begynne å lese bøkene et halvt minutt etter at jeg har kjøpt dem. Kundeservice kunne imidlertid stadfeste at de var blant de raskeste i landet, og at om jeg ønsket boken umiddelbart, kunne jeg handle i en av bokhandlene deres.

Altså i en fysisk butikk et sted. Jeg kunne like gjerne ankommet i diligens, med portemoneen klar.

Ren og skjær flaks gjorde at bokhandelen i det hele tatt var åpen. Selv når de ikke er konkurs, hender det seg at de holder stengt, da de opererer med noe som heter åpningstider. Hellet varte imidlertid ikke lenge: De var utsolgt for romanen jeg ville ha. De har nemlig ikke uendelig antall kopier, fikk jeg forklart. I stedet kjøper de inn basert på forventet salg, ettersom papirbøker må trykkes og fraktes og lagres. Jeg trakk på skuldrene, og forsøkte å skjule min ergrelse. Hadde jeg kjøpt romanen som e-bok, hadde jeg vært halvferdig med den nå.

Jeg plukket i stedet opp en annen tilfeldig papirbok, og for fleksibilitetens skyld kjøpte jeg den samme historien også som lydbok (eller digibok, som bokhandelen insisterte på å kalle det).

Tungvinne å bruke

Vel hjemme igjen satte jeg meg ned med papirboken og et åpent sinn. Utfordringene sto i kø.

Først av alt ble jeg klar over følgende: Papirbøker ønsker faktisk ikke å bli lest. Det å lese dem, er å kjempe imot dem. Papirboken prøvde hele tiden å lukke seg, og jeg måtte bruke begge hender for å holde den oppe – hele tiden! Dette gjorde det i praksis var umulig å lage middag mens jeg leste. Jeg prøvde også å sitte ute på verandaen med den, men papirboken ville helst la vinden å bla om sidene enda før jeg har lest dem ferdig. Dette er lite brukervennlig.

Å holde tomlene inne på selve arkene, noe som ble strengt nødvendig, gjorde at jeg til dels holdt over teksten jeg skulle lese, samt at jeg noen ganger gned utover bokstavene og fikk trykksverte på hendene. Det er mulig utgaven min hadde uvanlig smale marger som standard, men jeg fant ikke noen måte å gjøre margen bredere på. Tekststørrelsen lot seg heller ikke justere, men syntes låst.

Historien jeg leste, var ganske innfløkt, og da en rollefigur ukjent for meg ble nevnt et stykke uti, lurte jeg på om han hadde vært med i handlingen tidligere. Det viste seg da at boken ikke engang har noen søkefunksjon. Med en forholdsvis enkel manøver kunne jeg bla manuelt frem og tilbake i boken, men å søke gjennom flere hundre sider på denne måten var ganske tidkrevende. Jeg kunne like gjerne ha lest boken forfra igjen.

Det ble snart tydelig at teknologien mangler også andre elementære tilleggsfunksjoner. Der jeg er vant med å kunne trykke på ukjente ord og få opp ordforklaringer, førte samme taktikk her bare til at jeg smurte mer trykksverte utover. Denne prosessen lot seg heller ikke reversere. Det samme fikk jeg smertelig erfare da jeg gjorde noen notater i margen og markerte noen setninger med markeringstusj. De lot seg verken fjerne fra papirboken eller gjenfinne på nettet.

Neste dag hadde jeg et kvarter til overs mens jeg ventet på en buss. I en vanlig verden som henger på greip ville jeg her ha lest videre på boken. Jeg hadde imidlertid ikke tatt med meg papirboken, for hvorfor i all verden skulle jeg ha interesse av å drasse på en halv kilo papir overalt? Det viste seg imidlertid umulig å hente frem den samme historien på mobilen og fortsette der. Jeg hadde riktignok med meg digibok-avspilleren, men denne hadde ingen kjennskap til hvor langt jeg hadde kommet i papirboken, så det var ikke akkurat gjort i en fei å fortsette der jeg slapp. Likedan fikk papirboken aldri med seg at jeg hadde hørt et stykke videre i historien.

Rommer lite, tar masse plass

Omsider hadde jeg bekjempet hele papirboken, og var klar for å lese en ny historie. Skuffelsen denne gang var at papirbunken jeg satt med bare kunne romme denne ene historien jeg allerede hadde lest, så for å lese en ny roman måtte jeg starte hele prosessen forfra. Skal du på ferie og håper å pløye gjennom noen romaner, må du altså enten ha med deg en hel stabel med papir, eller håpe at de har fysiske bokhandler dit du skal – og ikke minst at de faktisk har den boken du er ute etter.

Siden man må ha én papirbok per roman, kan man spørre seg hva man gjør med papirbøker man har brukt opp. Kaster man dem? Nei, man kjøper en egen type hyller som heter bokhyller, og setter papirbøkene der. Der må de stå og ta opp plass, frem til de kan være til bry når man skal flytte.

Konklusjon

Det blir en stund til jeg gidder å prøve dette igjen. Papirbøker er tungvinne både å skaffe og lese, og mangler flere funksjoner man bør kunne forvente som standard i dag. Videre har hver papirbok bare plass til én roman, noe som gjør dem til lite fleksible og over tid til et plassproblem.

Papirbøker vil aldri slå an før de får utbedret de mange problemene heftet ved denne teknologien.

+ momsfrie (men fortsatt dyrere enn e-bøker!)
+ lette å låne bort
+ enn så lenge et uovertruffent utvalg av gamle, norske bøker
lang leveringstid (ikke sekunder, ikke minutter, ikke timer, men dager)
gjenstridige djevler, må holdes åpne med makt for ikke å lukke seg av seg selv
lite motstandsdyktig mot vind
ingen mulighet til å tilpasse skriftstørrelse, skrifttype, marger, linjeavstand etc.
lite fleksibel håndtering av markeringer og notater
synkroniserer ikke med lydbøker eller e-bøker
tar plass
tapt for alltid hvis de stjeles, mistes eller brenner
gamle bøker lukter rart


Daniel Milford er forfatteren av Plant-Man, en actionkomedie kun tilgjengelig som e-bok.

6 tanker om “Anmeldelse: Papirbøker”

Legg inn en kommentar