Jeg var på kino og så Interstellar, Christopher Nolans nye science fiction-film for folk som liker å tenke akkurat så mye som Christopher Nolan synes at vi skal tenke. Særlig starten på filmen, som foregår på Jorden i en nær fremtid, er fremragende. Den innledende halvdelen viser en besnærende kvasi-postapokalyptisk verden hvor det hintes mer enn fortelles. Den ene glitrende scenen kommer etter den andre. I salen satt jeg og rev meg i håret av frustrasjon.
Forvirret?
Det samfunnet som Nolan tegner opp for oss, er nærmest klin likt settingen for min upubliserte novelle Distansen mellom oss. Historien er en ganske annen, men bakteppet er det samme, hovedpersonens kvaler langt på vei likeså. Deler av dialogen som Matthew McConaughey og John Lithgow har ute på trammen kunne vært kopiert direkte fra utkastet mitt.
Interstellar ble årets mest populære sci-fi-film, og er laget av en av vår tids mest populære regissører. Filmen ruver høyt på listen over verdens beste filmer. Du kan kanskje forstå frustrasjonen min. Hadde jeg lagt ut novellen min selv bare én uke før Interstellar-premieren, hadde ikke dette vært noe problem. Jeg er nå i tenkeboksen og grubler over hva jeg skal ta meg til.
- Publisere novellen slik den står. Akseptere at grunnfjellet fremstår som et plagiat av Interstellar.
- Legge hele greia på is, og vente på at verden glemmer Nolans kassasuksess. Jeg har en forventet levetid på enda femti år.
- Endre nok på novellen til at den ikke lenger ligner. Ulempe: Det er i likheten hele kjernen til historien ligger. Endrer jeg den, har jeg langt på vei ikke noen historie.
- Glemme hele novellen, og ta med meg følgende lærdom: Den gode ideen du har, er det alltid også andre som har. Ikke vent. Bare publiser. «Publish and be damned», var det noen som sa. Lærepengen denne gang er «Don’t publish, and you’re damned all the same.»
Hva er dine råd? Lar du deg plage av at historier har elementer som ligner på historier du har lest/sett før? Selv rev jeg i harnisk ut alle sider i The Hunger Games som jeg allerede hadde sett på Battle Royale, og satt til slutt igjen med et par permer og en vaklete kjærlighetshistorie som viste meg at hjernen til en tenåringsjente er som en tørketrommel.
Først publisert som mitt ellevte nyhetsbrev.
2 tanker om “Novellen som ble et plagiat”
Jeg har sluttet å lese opptil flere bøker i ren frustrasjon for at de har tenkt på en story jeg trodde jeg var først i hele verden på å tenke på. Egentlig har jeg følt det som en slags konkurranse, meg mot den publiserte boka – hvor for sikkerhets skyld den eneste kopien av min story finnes godt gjemt i hjernen min. Din er i alle fall nedskrevet.
Dette er som å lese sine egne tanker. Hvis jeg leser veldig gode bøker, vingler jeg mellom inspirasjon og ærefrykt. Leser jeg fryktelig dårlige bøker, fryder jeg meg over alt jeg synes er elendig. Det er et hardt liv.