Det ikoniske bokomslaget

Kjøp e-bøker i Google Play Bøker

Omslaget vises typisk veldig smått i bokhandlene på nett

Tiden er i ferd med å renne ut for det ikoniske bokomslaget. Morgendagens bokomslag er ikke ikoniske – de er ikoner. I nettbokhandelen er coverene bittesmå. Hvordan skal da akkurat boken min kunne være et blikkfang?

Forfatter Hugh Howey ble på en litteraturtilstelning spurt av en annen forfatter hva Hugh syntes om bokomslaget hans. Hugh nappet boken ut av hendene på den andre forfatteren og gikk tretti meter unna, holdt opp boken for ham og spurte: «Hva synes du selv?»

At vi handler flere av bøkene våre på nettet, enten det er papir- eller e-bøker, påvirker hvordan bokcover bør se ut. Er du i bokhandelen, kan du bli stående og glo fascinert i flere minutter på et bokomslag med en detaljrikdom som er en «Hvor er Willy?»-tegning verdig. Dette er ikke situasjonen i netthandelen overhodet. Bøkene du blar forbi er bittesmå. Omslagene er fort under hundre piksler brede. Boken skal fange oppmerksomheten din på tretti meters avstand.

Hva betyr det? Det betyr har forfatter og forlag har mye mindre plass å boltre seg på for å overbevise deg om at dette er boken du leter etter. Det betyr også at nydelige «Hvor er Willy?»-omslag fremstår som en grøt. Grå semulegrynsgrøt.

I sitt eminente blogginnlegg peiler Hugh Howey ut to radikalt ulike kurser for fremtidens bokomslag, som begge skiller seg fra dagens covertradisjon:

  1. Omslagene må bli enklere i stilen. Tittelen må gjøres fet og stor, så den er leselig selv ved laveste oppløsning. For å få dette til, kan det bli trangt om plassen for grafikken eller bildet, som da må tones ned, gjøres mer abstrakt og legges bak teksten, eventuelt sløyfes helt.
  2. All teksten tas bort fra omslaget. Teksten er strengt tatt ikke nødvendig for e-bøker, siden omslaget i nettbokhandelen alltid akkompagneres av bokens metadata, deriblant tittel og navn på forfatter. Dette gjør det mulig å fortsatt opprettholde en viss kompleksitet i et heldekkende (men fortsatt lite) bilde.

Mine egne avveininger i designet av Plant-Man-coveret

Omslag: Plant-Man av Daniel MilfordJeg har alltid hatt sans for bokomslag som har vært rene kunstverk, og blant litteraturens nye rammebetingelser synes jeg dette er et av de sureste eplene å bite i. Da min egen roman Plant-Man (gjengitt i lav oppløsning til høyre) skulle få sitt grafiske uttrykk, var jeg likevel nødt til å se realitetene i hvitøyet.

Jeg var påpasselig med at tittelen skulle være leselig nesten samme hvor smått nettbokhandelen skulle velge å presentere omslaget. En bevisst kort tittel tillot at det fortsatt ble plass til en form for grafikk. Denne gjorde jeg såpass enkel (ikon-aktig) og med så klare kontraster at boken selv i liten skala har gjenkjennelige former, farger og et uttrykk som gjør at de fleste forhåpentligvis ganske raskt kan plassere boken i kategorien «litt skummel ungdomsroman».

Samtidig er det et håp om at når/hvis du ser coveret i full oppløsning, klarer det fortsatt å holde på interessen din. Det dukker opp flere nyanser, for eksempel bakgrunnsteksturen, og det blir tydeligere at ingen av bokstavene er helt like. Det blir også mulig å se at bokstavene i tittelen har røtter og til dels kvister, noe som bygger opp under både tematikken og superhelten som gir navn til boken. Her var det mye prøving og feiling for å gi en effekt som så kul ut i vanlig størrelse, og som samtidig ikke påvirket lesbarheten for mye i nedskalert størrelse.

Selve guttungen i helsort silhuett er noe som åpenbart fungerer bedre på mikronivå enn blåst opp. Silhuetten har ingen tekstur overhodet, så i full størrelse virker gutten «klippet ut» eller «tom». Dette er imidlertid en intensjonell effekt. Omrisset av gutten med plastposen er hovedpersonen i et avgjørende øyeblikk i handlingen. Vi ser ham usikker på hvilken rolle han skal fylle her i verden, hvem han skal være, ja, hva han skal fylle seg selv med. I en ungdomsroman som handler om å tørre å være seg selv og bli den man kan bli, synes jeg det er en fin symbolikk at personen på coveret ennå ikke er «fylt ut», men at vi bare ser konturene av ham. Gjelder ikke det i grunnen alle ungdommer?

Men symbolikk eller ei: Coveret må skille seg ut fra mengden og fortelle deg hvilken bok det er og hvilken sjanger den tilhører, selv om du ser det som et bittelite ikon på skjermen din blant femten andre. Klarer Plant-Man det? Vet ikke. Jeg tror kanskje det. Hva synes du?

Legg inn en kommentar