Laget mitt i England (eller: Viktigheten av noe uviktig)

Jeg sitter på skolebussen på vei til skolen, sannsynligvis i fred med mine egne tanker, når en av de andre ungene stiller meg et spørsmål. Om noen-og-tyve år vil jeg tenke tilbake på dette og huske det som at det var enten Ole Einar eller Jan Egil som spurte, men ingen av dem tok buss til barneskolen, så det kan faktisk ikke ha vært dem. Han som altså ikke var Ole Einar, men som vi her for enkelhets skyld kaller Ole Einar, spør plutselig:

«Hva er laget ditt i England?»

Jeg ser på ham med undring i blikket, og må helt ærlig innrømme at jeg ikke engang forstår spørsmålet. Skulle jeg være i besittelse av et lag i England? Jeg har jo ikke engang vært der. Selv når jeg får røyket ut at det er snakk om fotball, blir jeg svar skyldig. Fullt så interessert i fotball er jeg da heller ikke. Ole Einar sitt lag i England heter Manchester United, får jeg høre. Jaha, tenker jeg, da er vel ikke det mitt lag, da. Ole Einar deler riktignok laget sitt med ganske mange av de andre på bussen, viser det seg. Den andre halvdelen er medeiere i noe som heter Liverpool. Ok, sier jeg, og gleder meg til jeg er hjemme igjen til skrivemaskinen min og Roxette-kassettene mine.

Jeg får ikke til å konsentrere meg foran skrivemaskinen den ettermiddagen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på at jeg ikke har et lag i England. Noen kommer helt sikkert til å spørre meg om hva som er laget mitt i England en gang senere i livet også, skal jeg da sitte der som en tosk nok en gang uten å ha et lag i England? Aldri i livet. Alle har et lag i England.

Jeg spør pappa om vi fortsatt har mandagsavisen, og når han finner den i kjellerboden, setter jeg meg ned og blar meg frem til fotballtabellene. Manchester United og Liverpool ligger helt oppe i toppen. Så kjedelig det må være, tenker jeg, å heie på de som allerede er best. De trenger jo ikke å bli heiet frem, liksom. Jeg flytter blikket nedover til midten av tabellen. Der ligger Newcastle og vaker. De er tydeligvis middelmådige og trenger sikkert masse heiing. Dessuten er de ledige, jeg har aldri hørt noen i omgangskretsen min si at det er laget deres i England.

Men «Newcastle»? Var det ikke noe kjent med det navnet?

Robert LeeJeg blar frem Boing-bladet jeg nylig fikk av mamma, og ganske riktig, der er det et helsides fotografi av en som heter Robert Lee som spiller på Newcastle. Drakten har vertikale svarte og hvite striper. Den er kjempefin! Disse skal være laget mitt i England, tenker jeg, og Robert Lee skal være favorittspilleren min. Han er jo tross alt den eneste jeg vet navnet på.

«Hva er laget ditt i England?» spør noen meg en ukes tid etterpå.

«Newcastle United», svarer jeg stolt. «Og Robert Lee er favorittspilleren min, han er best.»


Newcastle spilte meg faktisk et puss. I årene som fulgte var de nemlig ikke middelmådige, de lå tvert om an til å vinne ligaen et par ganger. Denne spenningen fikk jeg aldri ta del i, for jeg fulgte ikke med. Med årene hendte det seg at jeg stoppet opp ved ligatabellene i avisen og sjekket hvordan det lå an. Jeg kunne alltid registrere at Newcastle lå og duppet i ingenmannsland på midten av tabellen, akkurat slik de skulle. Heia heia.

Jeg gjorde et spedt forsøk på å følge ordentlig med da jeg fikk nyss om at Alan Shearer (en av Robert Lees lagkamerater, visstnok mye bedre enn Robert Lee) hadde tatt over som manager. Dette var i 2009. Det viste seg at ansettelsen av Alan Shearer var et siste halmstrå av en krampetrekning i et lag hvor alt var fullt kaos. Seks kamper senere rykket Newcastle ned. Jeg tenkte «det var leit», og fant det for godt å legge Newcastle-interessen tilbake på hyllen der den hadde ligget trygt i femten år.

Så kan vi spole frem til i fjor sommer. En kompis spør om jeg har lyst til å bli med på å spille Fantasy Premier League når serien starter igjen. I korte trekk er dette et nettspill hvor du plukker ut et fiktivt lag basert på ekte spillere og får poeng i hver serierunde basert på hvordan disse spillerne gjør det på ordentlig. Dette laget ditt kan så måle seg opp mot laget til vennene dine. Det er med andre ord et konkurransemessig fortrinn å vite hvem spillerne er og hvem som er gode. Jeg kan noen navn i Newcastles stall, og fint lite om resten. Wayne Rooney har jeg hørt om, det er han med ørene, han som kjøpte seg nytt hår. Ellers er det tynt. Jeg vegrer meg for å si ja til å bli med, fordi jeg vet at jeg kommer til å bruke mye tid på å sette meg inn i det, og det er tid jeg har ment å prioritere til skriving. Når jeg likevel ender opp med å si ja, er ikke det fordi motargumentet ikke holder vann, for det gjør det, men fordi jeg tror det kan være lurt å kaste bort litt tid.

Så blir det altså til at jeg setter meg inn i en hel liga, og begynner å se en drøss med kamper for å skjønne hvem som er gode, og hvilke spillere jeg bør kjøpe. Jeg leser meg opp på Fantasy Premier League-strategi, og blar gjennom lange forumtråder hvor folk diskuterer om det egentlig er lurt å kjøpe formspilleren Jamie Vardy likevel, for noen påstår å kjenne konen hans, og hun har sagt at han har vondt i foten, så kanskje han ikke kommer til å spille.

Dette er ikke å «kaste bort litt tid». Dette tar noe inni helvete med tid. Jeg trodde tiden ville begrense seg av at det tross alt bare er én serierunde i uken, men den tiden du kan bruke opp på research imellom helgene er tilnærmet uendelig.

Ironien i det hele er at jeg nesten aldri ser Newcastle-kamper, fordi Newcastle har blitt så dårlige at jeg ikke har bruk for noen av dem på Fantasy-laget mitt. Men nå følger jeg dem i det minste på avstand. Laget mitt i England begynner å kravle nedover fra den rasjonelle delen av hjernen min som på starten av nittitallet trengte et svar til medelevene mine. Laget mitt i England begynner å bosette seg i hjertet.

Så begynner historien fra sesongen 2009 å gjenta seg. Newcastle mister manageren sin (som riktignok alle hatet), taper åtte kamper på rad og suser mot nedrykk. Denne gangen gidder ikke Alan Shearer engang å prøve, han forholder seg i ro i TV-studio og sier «sånn har det blitt». Jeg synes det er blodig urettferdig at hver gang jeg prøver å følge med på og faktisk heie på dette gudsjammerlige laget, svarer de med å prøve å rykke ned. Jeg heier litt til. I den siste kampen i sesongen må de vinne hjemme mot West Ham hvis Hull vinner mot Manchester United. I andre omgang kommer en gammel krok som nyss er tilbake på banen etter testikkelkreft og serverer en målgivende pasning og skårer like godt også selv. Newcastle vinner 2-0 og beholder plassen.

Jeg er euforisk.

Jeg er euforisk på vegne av et lag jeg aldri har sett spille på ordentlig, som kommer fra en by jeg aldri har besøkt. Når jeg har sett lignende tilstander hos andre, har jeg alltid tenkt at det der er fullstendig meningsløst, gjerne at de er syke i hodet. Nå er jeg ikke like sikker. Jeg tror faktisk ikke dette året med fotball har vært bortkastet tid. Fotballen er uviktig, ja visst, men jeg mistenker at den har vært fryktelig viktig til å være så uviktig.

Livet mitt for øvrig består nå av noen få, faste bestanddeler. Jeg har en jobb innen PR, jeg har et styreverv i en miljøorganisasjon, og til sist har jeg altså en hobby i denne avsindige skrivingen, en hobby som jeg behandler omtrent som om den er en deltidsjobb. Alt dette er seriøst og ordentlig og viktig.

Jeg har ingen problemer med å forstå at folk som har unger og kone i tillegg har behov for å løpe til Lerkendal annenhver helg for å rope fra seg litt.

Jeg trengte noe i livet mitt som ikke var viktig. Et fristed hvor det som skjer, ikke har noen betydning. Så skal jeg være den første til å innrømme at den taktikken delvis gikk i dass, siden Fantasy Premier League gjør at omtrent hver bidige kamp, selv meningsløse drittkamper som West Bromwich mot Leicester, betyr noe, og at jeg ble like sykelig opptatt av det helsikes nettspillet som jeg blir av de få andre tingene jeg bryr meg om her i livet. Likevel vil jeg hevde at dette med fotballen var annerledes. Skriving, klima, dette er ting som opptar meg i selve kjernen av sjelen min. Å bare drive med sånt i tillegg til jobb (en jobb som til dels går ut på skriving om klima), kunne gjort meg tullerusk.

Det er viktig at vi driver med noe uviktig.

I tilfelle du lurte: Jeg vant forresten ligaen min i Fantasy Premier League, som seg hør og muligens bør. Konen til Jamie Vardy friskmeldte ham, jeg kjøpte ham, han skåret mål.


 

Først publisert som mitt tjuefjerde nyhetsbrev.

I morgen åpner 2015/16-sesongen, og jeg har selvfølgelig brukt pinadø hele den fordømte sommeren på å sette opp det nye Fantasy-laget mitt. Måtte den med størst fritidsproblemer vinne!

Legg inn en kommentar