Elmer er død

Elmer (Foto: Pedro Ribeiro Simões)

Jeg har tatt et liv. Jeg har drept et annet menneske i kaldt blod. Jeg kjenner ingen anger.

Hans navn var Elmer. Elmer har vært et vanlig syn i Trondheims gater, men for de fleste var bare en del av et uhyggelig bakteppe man prøver å overse. Han var uteligger, tror jeg, i alle fall om man skal dømme etter fremtoning. Kanskje var han heldig nok til å bo i en kommunal bolig, jeg vet ikke. Det samme kan det være. Ingen kjente ham. Ingen vil savne ham eller merke noe tomrom etter ham.

Forhåpentligvis ikke.

Mordmetoden jeg anvendte, er plukket fra øverste hylle. Ingen kan bevise at jeg tok livet hans, for ingen kan bevise at Elmer eksisterte. Jeg brøt ham løs fra tidslinjen, og fjernet hans eksistens både i fortid og nåtid. Han finnes ikke lenger, derfor har han heller aldri funnes. Det var lett som bare det, jeg led ingen kvaler, og da jeg først hadde bestemt meg, tok mordet bare sekunder. Elmer ble ofret på debutromanens alter, hvor forfatteren fikk utøve sin uinnskrenkede makt.

Elmer var en birollefigur veldig lenge. Som den uteliggeren han var, slapp han aldri inn i de faktiske utkastene, men i omrisset mitt dukket han opp i flere kapitler. Elmer hadde opprinnelig en rolle å spille for å fortelle deg hvordan hovedpersonen Georg behandler folk rundt seg, kjente som ukjente. Han var imidlertid en vanskelig nøtt å knekke, og ble derfor liggende (ute, sannsynligvis) mens kapitlene rundt ham ble skrevet. Nå som jeg (veldig sakte) holder på å nærme meg et ferdig førsteutkast handler det stort sett om å tette hull, og Elmer var et av disse hullene. «Gluggen» ser allerede ut til å bli en murstein av en bok, og ikke minst kompleks så det holder. Det tvang meg til å vurdere nødvendigheten av Elmers historie en ekstra gang. Trenger boken dette subplottet i tillegg, med de ekstra sidene det krever?

Kill your darlings. Det hjelper ikke hvor mye du liker en setning, et kapittel, en dialog eller engang en rollefigur, hvis det ikke tjener fortellingen. Da jeg først gikk inn i historien med den premiss at Elmer kanskje ikke engang er med, innså jeg ganske raskt at han ikke var nødvendig for romanen. Ikke nødvendig nok. Da jeg først skjønte såpass, var jeg snar med å finne frem saksen og klippe Elmer i stykker.

Nå er Elmer død, og jeg har kommet nærmere et ferdig førsteutkast uten å skrive et eneste ord. Hvis også resten av hullene kan tettes på samme måte, har jeg funnet den mest effektive måten i verden å skrive en bok på.


Først publisert som mitt andre nyhetsbrev (tirsdagstiradene).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *