Hvorfor valgte jeg ikke bare krim? Hvorfor må jeg absolutt skrive science fiction?
Folk blir ofte interesserte når jeg sier at jeg skriver historier. Det er visst besnærende å møte forfattere, selv om de er aldri så selvpubliserte og debuterende. Jeg liker å jobbe med romanprosjektet mitt, og jeg synes boken har kjempepotensial. Den følelsen varer helt til jeg åpner munnen og skal forklare plottet til noen. Da ser det vanligvis slik ut:
«Så spennende at du skriver roman og greier! Hva handler den om, da?»
«Eh, en fyr.»
«Dritkult! Hva er greia med ham, da? Blir han vitne til et mord, eller?»
«Ehm … han våkner opp inne i huet på en annen fyr, liksom. På en måte. Eh.»
«Akkurat. Ja, ja, det var jo leit. Jeg hadde store forhåpninger til deg, Daniel. Men vent, skrev du ikke på en novelle også?»
«Jo …»
«Ut med språket.»
«Vel, altså, på overflaten handler den om søken etter liv på andre planeter, men egentlig—»
«Nå driver du bare gjøn med meg. Og dette mener du er god litteratur for vår oppvoksende generasjon?»
«Høh? Åh, nei, du tenker på ungdomsromanen min, det er noe helt annet.»
«Ah, ser man det, det var enda bra. Den tar formodentlig opp ordentlige tema.»
«Ja da. Den handler om å tørre å være seg selv og ikke være redd for å gjøre feil.»
«Dette var meget bedre, Daniel. Nå var du flink. Hvordan har du valgt å formidle denne viktige moralen, da?»
«Vel … det er liksom en gutt som har superkrefter, da, og så—»
«Takk for praten. Jeg regner med du finner veien ut herfra på egen hånd.»
:(
De som forsvarer sjangeren vil gjerne hevde at sci-fi er den sjangeren som er best egnet til å si noe vettugt om vår verden, fordi verdenene som sjangeren presenterer gir oss et unikt blikk å betrakte vårt eget samfunn ut fra. Det er nok riktig, uten at jeg kan se at noen av mine prosjekter benytter seg av dette. Jeg skriver ikke om planeten Qyzzpwk-28 i år 29000, i et univers på randen av krig. Fortellingene mine foregår stort sett her og nå, i en meget gjenkjennelig verden, og har bare akkurat nok sci-fi-element i seg til å skremme bort menigmann.
Hvor finner jeg styrken til å insistere på at historiene mine har verdi, selv om de enten er overnaturlige eller er fundert i en teknologisk utvikling vi ennå ikke har nådd?
Først publisert som mitt niende nyhetsbrev.
2 tanker om “Jeg skal hilse fra universet”
Ikke si at du skriver science fiction. Folk tenker automatisk på verdensrommet og roboter. Si at du skriver spekulativ fiksjon: https://en.wikipedia.org/wiki/Speculative_fiction
Skulle gjerne sett at «spekulativ fiksjon» var en innarbeidet sjanger. Må jeg virkelig ta på meg den jobben også?