Muhammad Ali

«Shit.» Leon så opp fra telefonen sin. «Muhammad Ali har dødd.»

Georg hevet ikke engang øyenbrynene, bare tømte ølglasset og satte det hardt fra seg på bordet.

«Spar meg, da.»

«Hva da?»

«Var han også idolet ditt, liksom? I likhet med Bowie, Prince, Alan Rickman og han der trommisen din.»

«Ikke noe ‘han der trommisen’. Han hadde faktisk et navn. Nick Menza fortjener å bli husket som mer enn ‘han der trommisen’.»

«Ikke snakk deg bort. Og ikke understrek poenget mitt mens du snakker deg bort.»

«Ne–hei. Så hva krever du at jeg skal snakke om, O store høvding?»

«Ditt plutselig dype og nære forhold til det store idolet ditt.»

«Ali?»

«Så dere var ikke på fornavn?»

«Jeg skjønner ikke hva som feiler deg. Ali var en stor mann, en av de største. Og ikke bare i ringen, liksom, han–»

«Så han var idolet ditt.»

«Ja, altså, idol … fyren var jo et forbilde for et helt folk … han sto opp for–»

«Leon. Gjennom alle de årene jeg har kjent deg … jeg har aldri hørt deg snakke om Muhammad Ali. Du har ikke nevnt ham engang.»

«Unnskyld meg, jeg er jo ikke programforpliktet til å snakke med deg om absolutt alt.»

«Du kan ikke bare begynne å bry deg om folk med en gang de dør!»

«Enn at du skal hisse deg opp sånn over dette. Jeg skjønner at det bare er din emosjonelle respons på nyheten om legendens tragiske bortfall, men–»

«’Legendens tragiske bortfall’? Nå siterer du bare rett fra nettsaken.»

«Kan du bare la meg sørge i fred, eller?»

«Du kan få sørge i fred mens jeg kjøper et par øl til oss. Holder det?»

«Ja.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *