Skam

«Så?» spurte Leon forventningsfullt allerede før Georg hadde satt seg ned. «Har du fått sett deg opp?»

«Noen episoder.» Georg grep tak i det fulle ølglasset Leon hadde satt frem til ham. «Hva er det denne gangen?»

«Nitro Porter. Kanskje den beste de har.»

«Nitro … Jeg savner Naboen, jeg. Der hadde de normale øl inniblant alt hipsterpisset.»

«Ja, men denne tror jeg faktisk du vil like. Hva synes du så langt, da?»

Georg trakk på skuldrene.

«Jeg skjønner ikke helt hypen. Du sa du så hele greia på to dager?»

«Det som fantes frem til da, ja. Halvannen sesong. Helt genialt. Føles så ekte.»

«Mener du det? Klarer ikke helt å tro på det, jeg. De sier jo aldri YOLO.»

«De sier ganske mye annet, da. Serr og hoo–»

«Og hooke, ja. Sier kidsa virkelig det? Hooke?»

«Antar det. De gjør jo det i serien. Og hvis ungdommer ikke sa det før Skam, gjør de det i hvert fall nå.»

«Ganske fuckings obvious at han blonde krøllusen er forelsket i hun hovedpersonen, da. Eva?»

«Hehe. Bare vent og se, du.»

«Og han med øyenbrynene er en idiot. Jeg blir litt sånn – ikke bare av ham, men av hele gjengen – litt sånn … faens privilegerte køddunger fra øvre middelklasse i Oslo.»

«… sa den privilegerte køddungen fra øvre middelklasse på Hitra.»

Georg nippet til porteren, og tørket av seg skumbarten på ermet.

«Jeg var ikke mye øvre middelklasse, men jeg ser poenget ditt. Det er faen meg problemet med å være kompis med en innvandrer, ass. Man får ikke klage på noe som helst.»

«Beklager for å tilføre livet ditt sårt tiltrengt perspektiv.»

«Mm. Sånn som denne porteren. Skulle ikke Naboen starte opp igjen? Husker du når det var?»

Legg inn en kommentar