Spør ikke hva motivasjonen kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for motivasjonen

Trening

Vi har tenkt feil hele veien. Motivasjon er ikke løsningen.

Screw motivation. What you need is discipline.

Jeg er en stor tilhenger av å dyrke disiplin for å gjennomføre prosjekter. (Jeg ville vært en streng og krevende lærer, og en enda verre forelder.) Naturligvis bør du ha en grunnleggende motivasjon i det du driver med, men vi har alle ting vi ønsker å gjøre, som vi likevel ikke gjør. Det kan være å lære seg å spille piano, bli kompetent i et fag eller, som i mitt tilfelle, skrive ferdig en roman. Problemet er at vi egentlig ikke ønsker å gjøre dette. Vi ønsker å ha gjort det. De færreste som sier at de ønsker å lære seg nye språk, tar feil. De ønsker å kunne dem allerede.

Fordi motivasjonen som oftest ikke ligger i handlingen, men i resultatet, kan det være vanskelig å komme seg gjennom. Den feilen mange av oss gjør, er at vi belager oss på en motivasjon som aldri kommer. Hvis hjernen din ser på noe som et stort og vanskelig arbeid, hvorfor skulle den plutselig bli motivert av seg selv til å begynne?

Vi forfattere skylder ofte på skrivesperre når skrivingen butter imot. Så legger vi arbeidet litt unna, går en tur, gjør litt mer research, henger litt mer på Facebook, tar en ferie, mens vi venter på det inspirerte øyeblikket hvor velvalgte ord bare spruter ut av oss. Vi har alle vært i flytsonen og vet hvor herlig det er, så hvorfor bruke tid på å skrive når skrivingen går trått?

De mest produktive forfatterne jeg vet om, herrene bak Self-Publishing Podcast, pleier å trekke en parallell til andre yrker: Får snekkeren snekresperre? Tenker elektrikeren innimellom at han akkurat i dag ikke helt føler for å trekke kabler? Utsetter rørleggeren sine oppdrag til en dag han kanskje vil være mer inspirert? Noe inni meg stritter imot denne analogien, fordi det å være kreativ og skulle skrive noe nytt ikke er det samme som å koble til ditt livs hundrede vaskemaskin, men det endrer ikke konklusjonen: For å komme opp i tempo, må motoren være i gang. Eller for å si det på en annen måte:

Gi blaffen i «movitasjon». Det du trenger er disiplin.

Den som venter på å få lyst, kommer aldri i gang, og den som aldri kommer i gang, blir aldri ferdig. Og den som aldri blir ferdig … får aldri lyst.

Jeg har tidligere omtalt Jerry Seinfelds Don’t break the chain-tankegang. Hans poeng var at for å bli god, måtte han holde på hver eneste dag. Derfor gjorde han det. Så kan vi latsabber spørre: Har det noen praktisk innvirkning om du tar én dag fri? Sannsynligvis ikke, men når du tillater deg å sluntra unna, blir det fort det du gjør. I stedet støttet Seinfeld seg på disiplin, hvor han tvang seg selv til å jobbe frem bedre tekster også når han ikke var inspirert i utgangspunktet. Han hadde nok alltid en grunnleggende motivasjon til å bli bedre, men i det daglige holder ikke motivasjon. Motivasjonen til å gjøre noe annet (eller ingenting) vil alltid konkurrere. Jerry Seinfelds lenketenkning var et utslag av å droppe den evige søken etter motivasjon, til fordel for å dyrke disiplinen. En av mine favorittinnsikter fra psykologien er at «holdning følger handling». Motivasjonen kan komme underveis, hvis du bare først har disiplinert deg til å begynne.

Å sitte på denne innsikten gjør det ikke nødvendigvis lett å følge den. Sommeren 2014 kjørte jeg meg for alvor fast med romanen min. For å sette det på spissen, har jeg skrevet alle de enkle delene, mens jeg står igjen med de vanskelige og kjedelige. Etter å ha prøvd å gripe an disse delene fra alle tenkelige kanter, klarte jeg å overbevise meg selv om at det lureste var å ta en pause. Den geniale løsningen jeg jaktet på, ville treffe meg i et inspirert øyeblikk, når jeg minst ventet det, argumenterte jeg. I stedet for å stange og stange og prøve å presse den frem, kunne jeg like godt vente til min indre kreative kraft leverte varene gratis. Det var en besnærende tanke, og jeg kan love deg at jeg hørtes veldig overbevisende ut i mitt eget hode.

Det var ikke som om jeg tenkte å droppe hele hobbyen midlertidig og bare se på TV isteden heller: Jeg ville skrive andre ting. Det skulle med andre ord bli en aktiv pause, hvor Gluggen (det som skulle bli debutromanen min) kunne ligge i bakhodet mitt og marinere, mens jeg utviklet stilen min og bygget erfaringer gjennom å skrive andre tekster.

Som sagt, så gjort. Jeg gjorde i praksis ferdig en novelle i løpet av sommeren, og skrev deretter ungdomsromanen Plant-Man.

Jeg angrer ikke på dette valget. Det kan jeg ikke. En alenemor vil på sett og vis alltid være takknemlig for det dårlige forholdet med Ken Johnny som tross alt ga henne lille Jonathan, hennes lys i livet. Likedan er jeg veldig fornøyd med Plant-Man, og ville ikke vært historien foruten. Men når ungen er lagt om kvelden, og vi sitter der alene i mørket uten den høye og mørke debutromanen vi så for oss, kommer svarttankene sigende: Var dette sidespranget vellykket for Gluggen sin del?

Da Plant-Man ble lansert, vendte jeg oppmerksomheten min tilbake til Gluggen. Da hadde den ligget i det berømmelige bakhodet i over et halvt år, alltid klar for et kreativt lynnedslag som skulle komme når som helst.

Det hadde ikke skjedd noen verdens ting.

Utfordringene jeg hadde med Gluggen da jeg la den fra meg for å søke lykken i andre prosjekter, lå der ennå, urørt. «Skrivesperren» hadde ikke forsvunnet. Ingen geniale ideer hadde mirakuløst falt ned i hodet på meg.

Det som frister mest, er selvsagt å vente nye halvår. Kanskje venter inspirasjonen eller den rette assosiasjonen rundt neste sving? Den eneste sikre løsningen er likevel å sette seg ned og gjøre jobben. Begynne, og når man har begynt: fortsette. Det er beinhardt og jævlig, men du vet hva treningsnarkomanene sier.

Det føles så mye bedre etterpå.


Først publisert som mitt sekstende nyhetsbrev.

 

Legg inn en kommentar