Tiden er inne, herr President

«Tiden er inne, herr President.» Donald gryntet, og vendte seg om i sengen. «Herr President. Tiden er inne.»

Donald satte seg motvillig opp.

«Kall meg gjerne Donald, Oscar. Og god morgen til deg også.»

Oscar nikket kort der han sto i døråpningen, fortrakk ikke en mine. Ikke det minste tegn til smil, verken i ansiktet eller i stemmen.

«Mottatt, herr President. Dagens briefing ligger klar på pulten din i det ovale.»

Oscar forsvant ut av syne, og døren lukket seg stille. Så kort, så brutal. Under innsettelsen hadde Barack sagt til Donald: «Gled deg til Oscar. Den fyren burde vært stand-up-komiker.» Den Oscar som vandret rundt i gangene her hadde lite til felles med denne beskrivelsen. Kanskje noe foregikk på hjemmefronten hans. Kanskje han skulle prøve på nytt å invitere Oscar til et parti backgammon, for å muntre ham opp litt.

Donald grep etter telefonen sin, hvor han ble møtt av tusenvis av illsinte Twitter-meldinger. Det var den samme regla hver dag. Hjernevaskede Clinton-velgere og sofaslitere kaptes om å slå de groveste vitsene om ham. Han hadde til og med sett stygge ting skrevet om Barron. Hvorfor i all verden måtte de dra lille Barry inn i dette? Donald bladde kjapt nedover listen over varslinger. Mange retweets også, heldigvis, men stort sett ble han bedt om å ryke og reise – og det av sitt eget folk, de som valgte ham som president. «Hvis han virkelig vil gjøre Amerika bra igjen, kan han starte med å ta livet sitt», skrev en tannlege fra Brooklyn. Flere hundre hadde retvitret tannlegens hjerterå og kalde oppfordring. En farget kvinne fra Seattle hadde det mest populære svaret: «Det hadde iallfall Melania satt pris på.»

Sammen med tweeten fra Seattle-kvinnen lå en videosnutt fra innsettelsen, en av disse som hadde gått som en farsott mellom folk som elsket å godte seg over andres ulykke. Videosnutten viste Melania smile til ham. Det vakre smilet som bare hun her i verden kunne gi. Det vakre smilet som var som et universelt språk mellom hennes sjel og hans. Det vakre smilet fra kvinnen som hadde gitt ham nok tro på seg selv til å vie resten av livet til å redde nasjonen. På videoen fikk Donald se dette samme smilet forsvinne som dugg for solen idet han snudde ryggen til, erstattet av et dødt og følelsesløst ansikt Donald ikke kjente, men som fremmede mennesker nå løftet frem foran ham så snart de fikk mulighet. Millioner hadde delt videoen – ikke fordi forholdet mellom ham og Melania var noe de hadde noe med, men fordi de visste at det ville smerte ham å se den.

Og visst gjorde det vondt.

Hver bidige gang.

Donald sukket tungt, og kastet et sørgmodig blikk mot den andre siden av sengen. Fortsatt oppredd. Urørt. Han sjekket meldingene sine, men nei. Melania hadde fortsatt ikke svart på meldingene fra ham i går kveld. Donald kjente trykket i brystet presse på igjen. I dag kom følelsen altså snikende før han engang hadde rukket å stå opp.

«Herr President.» Oscar var tilbake i døråpningen igjen, mer utålmodig nå. «Du har en lang dag foran deg, herr President.»

«Ikke bare en lang dag», hvisket Donald stille og la telefonen fra seg på nattbordet. «Jeg har en lang periode foran meg.»

«Unnskyld, herr President?»

«Ingenting, Oscar. Ingenting. Og vær så snill, kall meg–»

Men Oscar hadde allerede gått igjen.

Og tilbake satt Donald alene.

Helt alene i verden.

Legg inn en kommentar