Jeg dusjer. Hver bidige dag. Hodebunnen befaler, jeg adlyder. For et par år siden kjøpte jeg en blåtann-høyttaler som tillater meg å spille musikk kjempehøyt på badet mens jeg dusjer. Dette har forvandlet dusjingen til kvalitetstid, særlig fordi badet mitt er innredet slik at jeg kan stå i dusjen og se meg selv i speilet og derfor holde utagerende rockekonserter for meg selv. Jeg unner absolutt alle å kunne se seg selv i speilet mens de dusjer. Mange av mine lykkeligste øyeblikk har oppstått naken og brølende med balsam i håret.
Jeg bor alene, men det er aldri stille hjemme. Det står som regel på musikk. Eller en podkast. Kanskje nyhetene. Hodetelefoner eller blåtannhøyttaleren følger etter meg i alle rom, og sammen med dem stemmer som snakker eller synger. Når jeg sykler, går eller tar buss, er det gjerne med en lydbok på øret. Konsekvensen er at stillhet har blitt et fjernt begrep. Det er aldri tomt for impulser rundt meg. Man skulle tro dette var gull verdt for kreativiteten, men det viser seg at det motsatte er tilfelle.
Uten å være klar over det, har jeg fratatt hjernen min alle fristeder.
Det finnes knapt tidspunkter hvor hjernen min tillates å slippe løs, fri for inntrykk, og får rom for å gruble. Når hjernen alltid må høre etter, får ikke tankene anledning til å vandre. Da kommer tankene heller aldri frem dit ideene bor.
Jeg lurer nå på om jeg skal pålegge meg selv perioder med stillhet, i håp om at det skal utløse noen glupe tanker. Nylig fikk jeg en forsmak på hva det kan ha å si. Det var en travel morgen, så jeg droppet de sedvanlige ti minuttene jeg pleier å bruke på å sette opp en halvtimes lang spilleliste for min fem minutter lange dusj. I stedet ble det en dusj uten lydspor. Jeg hadde ikke engang viet det helsikes romanprosjektet mitt en tanke på evigheter, og plutselig (og kanskje som en skjebnens ironi) dukket det opp en flunkende ny tanke mens jeg sto med hendene fulle av min egen ræv. Et slags lyn fra en slags himmel. Ikke helt et eureka, til det var tanken for uslepen, men et forløsende spørsmål som jeg ikke kan gjengi i sin fulle prakt for deg uten å avsløre for mye av boken, gitt at den en gang blir ferdig og gitt at du kommer til å lese den. Men uansett, uten at jeg engang visste at jeg tenkte på romanen, gjorde et eller annet oppi hodet mitt en kobling mellom to personer i boken, to som i det foreliggende utkastet ikke har noe med hverandre å gjøre. Av en eller annen grunn stilte hjernen et «hva om …?»,-spørsmål og vips sto jeg der, med rasset fullt av intimsåpe, og hørte hjernen koke over av ideer og konsekvenser og plottvister og det hele.
Det er utrolig hva litt stillhet kan føre til.
Nolan Bushnell, grunnleggeren av videospillprodusenten Atari, sa en gang:
«Everyone who has ever taken a shower has had an idea. It’s the person who gets out of the shower, dries off, and does something about it that makes a difference.»
Fullt klar over begrensningene til min egen hukommelse, var jeg fast bestemt på at det potensielt geniale innfallet ikke skulle forsvinne ned i avløpsrørene. Jeg skrudde av vannet, gikk ut av dusjen, tørket hendene, og ble stående naken og kald foran servanten mens jeg trykket tankene mine inn på mobiltelefonen. Det ene svaret utløste to nye spørsmål, og tastende fingre slet med å holde tritt med hjernen. Jeg tillot hjernen å ture på, og dusjet ikke ferdig før hjernen var tømt og alt var notert, klart til å jobbes med senere. Det tok et kvarter, nok til at jeg måtte sløyfe frokosten for å rekke jobb. Det er første gang jeg kan huske å ha forlatt boligen min uten å ha spist frokost først. Selv når en flytaxi plukker meg opp kvart på fem om morgenen, spiser jeg frokost først. Jeg spiser alltid frokost. Ikke denne dagen. Kreativiteten måtte få forrang.
«Hvor får du ideene dine fra?»
Kreative folk blir ofte stilt spørsmålet «hvor får du ideene dine fra?», men et mer presist spørsmål er kanskje «under hvilke forutsetninger blomstrer ideene dine?». Et typisk svar på førstnevnte spørsmål er jo at ideene bare dukker opp, men hvordan jobber man ut fra en sånn teori, da? Jeg liker ikke å se på ideer som meteorer som bare faller ned i hodet på deg. Da har jeg mer sans for å betrakte ideer som planter. De kan tross alt dyrkes frem. Ved å legge forholdene til rette, øker man sjansen for å få gode ideer.
Det er ingen tilfeldighet at folk får ideer i dusjen. Jeg tror ikke jeg fikk min idé bare fordi jeg skrudde av musikken, men det var utvilsomt en del av det. Vitenskapen har avdekket flere faktorer for kreativitet. Det er for eksempel vanskelig å være kreativ under press. Kreativiteten blomstrer best når du har det bra, og en varm dusj er ingen dårlig kandidat for velvære. Badet representerer dessuten et miljøskifte. Dusjen gir hjernen andre impulser, andre sanseinntrykk enn å glo på det blanke Word-dokumentet i enda en halvtime. I bunn og grunn er det en distraksjon fra skrivingen, men samtidig en inkubasjonstid hvor underbevisstheten får mulighet til å jobbe med problemstillingene mens du egentlig gjør andre ting. Mange store forfattere går mye tur, og opplever at det kan løse floker i skrivingen. For oss som er for late til lange turer, kan det altså holde å velte legemet inn i dusjkabinettet.
Oppsummert, altså:
- Gi hjernen fred til å komme på ideer
- Skriv ned ideene før du glemmer dem
Jeg har alltid notat-appen Evernote i nærheten – på mobilen, iPad-en og PC-en, så jeg er en røver på punkt nummer to. Men jeg har vært elendig til å dyrke frem de gode ideene. Det tror jeg skal få være et av forsettene mine fremover.
Skru av musikken.
Hold kjeft.
Lytt.
Atari-grunnlegger Bushnell holdt ikke kjeft. Han sa dessverre også en ting til:
«The critical ingredient is getting off your butt and doing something. It’s as simple as that. A lot of people have ideas, but there are few who decide to do something about them now. Not tomorrow. Not next week. But today.»
Jeg fikk riktignok ideen min ut av dusjen og inn på mobilen, men har jeg gjort noe mer med den etter at jeg reddet den fra korttidshukommelsen? Nei. Men jeg skal gjøre det.
En dag.
Først publisert som mitt førtiførste nyhetsbrev.
