Prisens pris

Fra tid til annen vil en privatøkonom fra et forsikringsselskap eller en bank uttale seg i media om «naive nordmenn». Vedkommende vil si at vi er altfor lojale mot bankene våre, eller at vi taper flere tusen kroner i året på å ikke bytte forsikringsselskap. Er det det at vi er naive og dumme som gjør at vi ikke alltid går for det billigste alternativet?

Jeg er selv en slik naiv nordmann. Jeg bytter forsikringsselskap først når en konkurs tvinger meg til det. Kontonummeret mitt er eldre enn Wikipedia.

Jeg er ikke naiv. Jeg bare prioriterer annerledes.

De smarte sparer tid og penger, men å spare penger tar tid

Jeg har forsikringer som dekker det jeg trenger. Det er sikkert litt overlapp mellom dem. Banken min leverer det jeg forventer. Årsgebyrer, avtalegiroer og terminbetalinger trekkes automatisk. Dette er et velsmurt system som går av seg selv. Jeg trenger ikke bruke verken tid eller energi på denne delen av livet mitt.

Det er fullt mulig å spare gode penger på å skifte leverandører av alt fra forsikring til banktjenester og strøm, men det kommer ikke gratis, det heller. Det må investeres tid i å finne de beste leverandørene, det må signeres kontrakter og opprettes nye efaktura-avtaler. Nye PIN-koder og innlogginger må memoriseres. I tillegg venter utallige telefonanrop fra de leverandørene du nettopp har forlatt som gjerne vil ha deg tilbake, sikkert nok med bedre økonomiske betingelser enn det du har. Alt dette tar tid. Dessuten har du ingen garanti for at den nye leverandøren din faktisk leverer en tjeneste du er like fornøyd med som den du hadde, så kanskje har du gitt deg selv mer prakk i det daglige, eller du ender opp med å bytte tilbake.

Det å spare har sin pris. Det koster tid, krefter, energi. Jeg stiller spørsmålet: Er det alltid verdt det?

Penger er ikke det samme som livskvalitet

Prisens pris er ikke noe privatøkonomer vurderer i sine kalkyler. Dermed utelates en viktig innsikt: Bunnlinja i livet mitt er ikke en kontobeholdning, men en opplevd livskvalitet. Der er økonomi bare en av mange faktorer.

Det er med viten og vilje jeg kaster en og annen seddel ut vinduet. Du kan kalle det sløsing, men for meg er det betaling for å slippe rotteracet etter lavest mulig pris på alt mulig. Å la være å jage bedre betingelser har en verdi i seg selv. I stedet velger jeg å være fornøyd med å betale potensielt høyere gebyrer enn jeg «burde», og tilbringer heller tiden min med aktiviteter som faktisk betyr noe for meg og gir meg noe.

PS: Du bør ikke nødvendigvis ta lærdom av dette. Hør med din finansrådgiver.