Romanene som aldri ble noe av

Forfatter ved skrivebord

Jeg har rotet rundt på den eksterne harddisken min igjen. Lær av mine feil – dette er en geskjeft man aldri burde drive med.

Hvis du har en ekstern harddisk, kast den. Ta den med ut i båt, kjør litt rundt omkring med bind for øynene i noen minutter og lemp harddisken over bord midtveis så du aldri kan være helt sikker på akkurat hvor du druknet den. Du mister sikkert mange fine bilder fra bedre tider, men du slipper også å bli minnet på alt det du trodde du hadde glemt.

Denne gangen fant jeg et par tidlige forsøk på å skrive en roman. Konklusjonen min er at det ikke var noe lettere da jeg var yngre. Det var vanskeligere. Jeg var bare flinkere til å gi opp.

Forsøk 1 (2002): Apokalyptika

Esso Heimdal (Foto: Trondheim Byarkiv)

Antall ord på utkastet: 6 129
Min alder på dette tidspunktet: 18
Inspirasjonskilde: Fakta om Finland av Erlend Loe
Sjanger: Ukjent

Plott: En gutt i videregående-alder blir bedt av moren sin om å flytte hjemmefra, fordi hun har blitt gravid igjen og trenger plassen. Når han flytter, treffer han en nydelig jente bak kassa på den lokale bensinstasjonen. Nå må han pønske ut hvordan han kan bli bedre kjent med henne.

Ja, jeg vet. Plottet henger ikke mye sammen, men det er det beste jeg klarer å oppsummere ut fra utkast og hukommelse nå i ettertid.

Jeg hadde nettopp lest Fakta om Finland, likte konseptet i den, men likte ikke utførelsen. Det vakte i seg selv tydeligvis en inspirasjon, for som jeg skriver i åpningsavsnittet i den i utgangspunktet forferdelig selvbiografiske teksten: «Det blir ofte slik med ting jeg foretar meg. Jeg ser et tøft konsept bli brukt på en møte jeg ikke synes klaffer helt, og som den konstruktive sjel jeg liker å tro at jeg er, prøver jeg å lage det større og bedre selv.» Hvis du ikke har lest Fakta om Finland, eller om du ikke husker noe av at du gjorde det, kan mitt tidligere jeg informere deg om at Erlend Loes roman er preget av …

Utdraget

… lange, festlige setninger med evige tankesprang og en enda lengre rekke med kommaer i setningene, men det triste er at boka ble for gjentagende. Gjentakelser er ikke noe vi liker lenger, før i tiden var gjentakelser og alt som kunne knyttes til stabilitet en god ting, posten kom på fredager og melkebilen på onsdager, og hver søndag dro man i kirka og med slike gode, innarbeidede rutiner visste man at ting ville komme og man slo seg til rette med at tirsdag var pannekakedagen og at resten av menyen også var temmelig fastsatt av ukedagene. Nå holder ikke sånt lenger, folk er blitt mer moderne nå i nåtiden, vi vil ha forandring, vi vil prøve nye ting, spise rare retter fra land vi aldri har hørt om med ingredienser vi vanligvis ikke en gang klarer å ta i uten å få brekninger, for jada, vi må jo prøve det, det er jo nytt, det er jo spennende, og så kan vi dra det inn i en bisetning til vår kjære kollega ved vannautomaten på kontoret neste dag at Har du noengang prøvd genichikola? Det er virkelig noe du burde prøve, det er en helt utsøkt rett fra, ja, jeg tror det var fra Uruguay eller noe, det smakte helt himmelsk, hva det er, sa du? ja, det var noe slags … i alle fall så var det … ja, det er nå ikke så nøye hva det var, du må bare prøve det selv, hvis ikke er du helt utafor, altså.

Hvorfor romanen strandet

Helt ærlig? Jeg hadde ikke en plan for den, annet enn at jeg skulle kopiere Erlend Loe og gjøre det råbra. Det skulle bli kjempeenkelt, ettersom hele boken til Loe bar preg av innfallsmetode. Slik gikk det ikke. Mangelen på plan blir veldig tydelig etter de første fire-fem sidene, når teksten begynner å skrike etter en faktisk handling. Det stoppet opp allerede før jenta på bensinstasjonen kommer inn i bildet, og det er kanskje like greit. Det jeg sitter igjen med er en tekst hvor første halvdel er selvbiografisk (og negativ og sur) og andre halvdel er uinspirert.

Vurdering av potensial

Lavt. Jeg er glad denne døde så tidlig som den gjorde, så jeg slapp å lese mer av dette nå.

Lærdom for en fremtidig forfatter

Ha en plan, for faen. Disse «åpne Word og se hva som skjer»-greiene funker bare ikke.

Beste setning fra utkastet

Nevnte «folk er blitt mer moderne nå i nåtiden» har holdt seg godt, synes jeg.

Forsøk 2 (2005–2006): Møll søker flamme

Idar Vollvik (Foto: Waleed Ahmed)

Antall ord på utkastet: 316 (men jeg vet det opprinnelig fantes flere korte utkast, de ligger sannsynligvis og ruster på havets bunn)
Antall ord på handlingsomrisset: 2 038
Min alder på dette tidspunktet: 21
Inspirasjonskilder: Ifølge et av omriss-dokumentene skulle dette bli en blanding av LOST og Charlie og sjokoladefabrikken, hva nå det betyr
Sjanger: Drama/Mysteriefortelling

Plott: En eksentrisk milliardær legger ned en båtfabrikk. For å bedre sitt eget omdømme, lodder han i samarbeid med Folkeregisteret ut speedbåter til heldige nordmenn. Uke etter uke vinner ti nordmenn hver sin speedbåt. Vinnerne må møte opp i en liten kystby, hvor de får bli med kjendisen en tur ut i småfly før de besøker fabrikken. Den siste uken forsvinner imidlertid flyet med milliardæren og de ti vinnerne. Flyet er antatt styrtet, menneskene om bord antatt døde. Sannheten er imidlertid en annen, for de om bord merker ingenting til noen styrt. De lander på en småflyplass, hvor milliardæren geleider dem inn i en hangar for forfriskninger og snitter, før han går ut igjen for å ta en telefon. Så dukker han bare aldri opp igjen. Og når en av vinnerne prøver å gå ut for å finne ham, oppdager de at de er innelåst i hangaren. Uten mobildekning. Snart skal de finne ut at de er der av en grunn – og at de aldri i livet var tilfeldige vinnere i et lotteri.

Utdraget

Her gjør det vondt å si at det beste utkastet ikke finnes lenger. Jeg skrev et ganske bra kapittel om en pensjonert militærgeneral som satte morgenkaffen i halsen da han fikk lese listen over de avdøde i den antatte flystyrten. Kapitlet er borte for alltid, men jeg skrev tydeligvis om en annen fyrs morgenrutiner også:

Det er vinden som til slutt får Morten til å stå opp. I dag som i går. Vinduet står åpent. Må alltid det. Heidi får ikke sove ellers. Varmt under dynene. Kaldt til hodet. Slik må det være. Men ikke for Morten. Glohett under dynene. Et hode frosset til is. Det er ikke mange varmegradene i rommet. En bitende kald høst tillater ikke det.

Hvorfor romanen strandet

Helt ærlig? Jeg skulle skrive om voksne folk, men kunne ingen verdens ting om voksenlivet. Det er interessant at Apokalyptika-utkastet tre år tidligere nevner en vanndispenser på en arbeidsplass, for jeg husker spesifikt at jeg for Møll søker flamme skrev en tidlig scene som utspilte seg nettopp der, i en kontorbedrift, ved en vanndispenser, hvor de ansatte skulle stå og drømme om muligheten for at akkurat de ble trukket ut i lotteriet den uken. Teksten ble helt forferdelig, hver bidige setning var den aller verste jeg hadde lest allerede før jeg hadde skrevet den ferdig. Jeg innså brennkvikt at jeg manglet erfaring med livet i kontorlandskaper, og med samtaler mellom voksne generelt. Det ble platt og elendig og var malurt i motivasjonens beger.

Så skal det også sies at jeg hadde tatt lærdom av Apokalyptika. Denne gangen begynte jeg å tenke ut konseptet før jeg skulle skrive noe. Denne planleggingen ble jeg da heller aldri ferdig med, og nettopp derfor er det så tynt med utkast. Blant annet klarte jeg aldri å komme på det kanskje mest sentrale for hele boken: Hvorfor i all verden var ti tilsynelatende tilfeldige personer plukket ut av samfunnet og gjemt inne i denne hangaren? Det var åpenbart et svært komplott her, med forgreininger langt opp i samfunnslagene og langt tilbake i tid – men hva!?

Vurdering av potensial

Jeg liker fortsatt denne ideen, og jeg er glad jeg la den fra meg mens jeg ennå var for ung til å skrive boken. Det er jeg sannsynligvis fortsatt. På ti år har jeg heller ikke kommet opp med noen god forklaring på plottet. Hvis du har gode ideer, må du gjerne komme med dem, så kanskje jeg faktisk skriver boken om nye ti år.

Tittelen er fin, da. Møll søker flamme. Høres ut som noe som kunne vunnet en pris, gjør det ikke?

Lærdom for en fremtidig forfatter

Write what you know. Det er veldig begrensende å si at jeg ikke burde skrive romanen fordi jeg aldri hadde jobbet på kontor, for hvis det er logikken, blir alle bøker selvbiografiske i en eller annen forstand, og science fiction blir i sin natur en umulig sjanger. Det jeg legger i uttrykket «write what you know», er mer at man må skrive om noe som betyr noe for seg, noe man forstår, følelser man kjenner seg igjen i. Og det lå ingen underliggende mening i Møll søker flamme, det var ingenting der jeg ønsket å formidle. Dermed var det heller ikke ekte. Og da skal det litt til å ha motivasjon til å skrive en hel roman. Romaner er lange og innfløkte. Noen synes de er dritt å lese, og da kan jeg avsløre at de enda mye verre å skrive. Tar mye lenger tid, også.

Beste setning

Finnes ikke lenger. Jeg husker en god skildring av knærne til den gamle militærfyren da han bøyde seg ned for å hente morgenavisen ute på trappen. Så jeg velger den. Bare prøv å være uenig, setningen var knallbra.

Forsøk 3 (2011–): Gluggen

Lykkens portal og Naboen i Trondheim

Antall ord på utkastet: 150 000+
Min alder på dette tidspunktet: 27–
Inspirasjonskilder: Alt og ingenting
Sjanger: Drama/Science fiction

Plott: En skjebnesvangert øyeblikk en sen høstkveld var alt det tok for Georg å miste alt: karrieren, drømmen om en familie, og hans kjære Synne. Nå må han bevise for henne at han fortsatt er verdt å satse på. Men tiden er i ferd med å renne ut for ham, og idet han omsider er i ferd med å få livet på rett kjøl, våkner han opp i hodet på en annen mann. Rekker han å finne veien ut før Synne gir ham helt opp?

Utdraget

Det tror jeg vi får komme tilbake til.

Hvorfor romanen strandet

Den har ikke strandet! Det er ikke lov å si det engang! :(

Eller jo. Det er vel akkurat det den har. Strandet. Og så har jeg sittet lenge og ventet på floa som aldri kommer. På et eller annet vis må jeg prøve å stramme musklene og skyve denne fullriggeren av skjæret igjen.

Det er betimelig å spørre hvorfor det tar så innmari lang tid. I romjulen har ideen seksårsdag. Brorparten av de så langt 150 000 ordene ble skrevet i 2013. Men ferdig ble den ikke. Og for å gjøre den ferdig, må jeg tukle med tekst jeg hovedsakelig ikke kan huske at jeg skrev. I år har jeg pyntet på et par kapitler, skrevet et par nye og vurderer å kutte et par. Det føles rart. Det har vokst frem en del ærefrykt med årenes løp, hvor jeg har blitt veldig redd for å ødelegge det som allerede er der. Jeg skal grave ut resten av et skjelett laget av glass, og det eneste verktøyet jeg har er en slegge. Det er som å skrive fan fiction, som om jeg roter borti og forpurrer andres ferdige verk.

Men det er ingen andres.

Og ikke er det ferdig heller.

Denne gangen handler det heller ikke om å vite hva som skal skje i handlingen (Apokalyptika) eller hvorfor det skjer (Møll søker flamme). Jeg har skissert alle de viktige delene halvt i hjel. Problemet denne gangen er metodikken: Jeg har skrevet i øst og vest, hist og pist, fordi jeg trodde det ikke hadde noe å si når hele omrisset var klart på forhånd. Jeg tok feil.

Jeg har virkelig lyst til å gjøre boken ferdig, og gjøre det til en roman jeg kan være stolt av. Jeg har lyst til å ha lyst til at dere skal lese den.

Vurdering av potensial

Veldig vanskelig å bedømme denne. Boken er hovedsakelig drama, og vil skuffe sci-fi-leserne. Boken har et bærende sci-fi-element, og vil skuffe drama-leserne. I gode øyeblikk synes jeg jo historien er fantastisk, så det kan jo tenkes den treffer andre også. Jeg håper det.

Lærdom for en fremtidig forfatter

Lag det fordømte omrisset, men ikke stol på det. Det kommer til å dukke opp endringer i skriveprosessen. Skriv derfor bok-satan kronologisk fra A til Å. Og ikke ta årelange pauser fra skrivingen av en kompleks historie, du kommer til å miste oversikten fullstendig.

Beste setning

Oi oi. Vanskelig å plukke ut. Det er flere ti tusen setninger her, og ganske mange av dem er ganske gode. Hva med denne paranoide replikken:

«Veggene har ører. Små gryter har også ører. For pokker, det er ører overalt.»


Først publisert som mitt sekstisjuende nyhetsbrev.

Beslektede innlegg

2 Comments

Legg inn en kommentar