I det lengste har jeg tenkt at jeg bare skal holde kjeft og stå i et hjørne og applaudere.
Jeg har ingenting personlig å fortelle i sakens anledning, og når det kommer til samtaletema finnes det knapt et vanskeligere terreng å navigere i for menn for tiden. Det siste verden trenger, er enda en privilegert bleik fyr fra middelklassen som uttaler seg om #MeToo-kampanjen. Etter hvert har jeg imidlertid innsett at det man på utenlandsk kaller «there’s strength in numbers» også gjelder her. Den som tier, kan bli tatt til inntekt for begge leire, og jo mer jeg leser og ser og hører, jo mindre lyst får jeg til å tie. Jo flere forferdelige historier vi får høre om, og ikke minst jo flere håpløse reaksjoner vi må utsettes for, jo mer åpenbart blir det at dette er noe jeg er nødt til å ta aktivt stilling til.
Så her kommer’n. Mine ord om saken. Ikke for at jeg skal avsløre min egen historie, for jeg har ingen. Ikke skal jeg engang si at menn faen meg må se til å behandle kvinner ordentlig, for det vet vi innerst inne, og det er allerede blitt sagt hundre tusen ganger. I stedet har jeg lyst til å fremsette en relativt djerv påstand:
Vi er alle skyldige.
Bare noen absolutt få av oss er overgripere. Menn som driver med direkte seksuell trakassering er da også heldigvis i klart mindretall. Etter at #MeToo-kampanjen rullet opp, har jeg brukt mye tid på å tenke gjennom mine egne handlinger det siste kvarte århundret. Så langt har jeg ikke klart å minnes eksempler på at jeg har seksuelt trakassert kvinner. Ikke et eneste et. For all del, jeg har mange hendelser å angre på i min omgang med andre mennesker. Mange. Seksuell trakassering er heldigvis ikke blant dem.
Det renvasker meg likevel ikke i denne saken. Vi er alle skyldige.
Vi lever i en kultur hvor uakseptabel oppførsel overfor kvinner ofte ikke får konsekvenser. Nå ser vi kanskje et skifte. Jeg håper det. Det mest interessante med #MeToo så langt, slik jeg ser det, er at vi ser ut til å endre hvordan vi behandler mennene som avsløres som monstre. I 2009 ble popstjernen Rihanna banket sønder og sammen av sin daværende kjæreste Chris Brown. Hvis du ikke allerede har gjort det, anbefaler jeg å lese politirapporten av hendelsen. Det er rystende lesning. Chris Brown fikk en slags dom, fortalte til YouTube-følgerne sine at han angret, og det var det. En del radiostasjoner sluttet å spille låtene hans for en periode, men bare en del av radiostasjonene, og bare for en periode. Når alt kommer til stykket hadde hendelsen få synlige konsekvenser for Chris.
La oss spole frem til 2017. Det har nå kommet en rekke alvorlige anklager mot Kevin Spacey, en av mine favorittskuespillere, om seksuelle overgrep mot yngre menn i bransjen. Netflix stanset umiddelbart innspillingen av House of Cards, deres største suksess noen sinne. De droppet også filmen Gore, som var ferdig innspilt med Spacey i hovedrollen. Anklagene kom bare få uker før hans nye film All the Money in the World skulle lanseres. I lys av anklagene har filmstudioet besluttet å spille inn alle scenene hans på nytt – med en annen skuespiller. Merk at hendelsene enn så lenge bare er anklager. Det foreligger ingen dommer her. Jeg klarer ikke engang å se at Spacey engang har innrømt stort. Likevel kuttes båndene til ham, en etter en, selv når det koster aktørene rundt ham dyrt økonomisk.
Nylig kom det også frem at min absolutte favorittkomiker, Louis C.K., som har gjort stor suksess på å snakke drøyt og fritt om både seksualitet og dårlig oppførsel, har utnyttet sin posisjon til å runke foran en rekke damer. Louis C.K. har innrømt at anklagene er sanne. Hans nye film, Daddy I Love You, rakk å bli vist på filmfestivalen i Toronto før distributørene skrinla hele greia. Det er nå ingen tegn til at filmen, med navn som Helen Hunt og John Malkovich på rollelisten, noen sinne vil se dagens lys igjen. Snart vil det være som om den aldri fantes.
Hvorfor skjer dette? Hvorfor snudde så få ryggen til Chris Brown, som var nær ved å drepe Rihanna, mens så mange nå snur ryggen til Louis C.K. som «bare» har viftet rundt med kuken sin? I 2017 ser det ut til at konsekvenser faktisk endelig har begynt å bli en del av historien rundt seksuell trakassering og overgrep. Filmselskapene tar ikke livet av karrierene til disse mennene fordi de dresskledde herrene med hjørnekontorene plutselig har begynt å bry seg. Det koster dem dyrt å kaste Kevin Spacey på dør, men vurderingen deres denne gangen er at det koster mer å la være. De vil ikke assosieres med slike menn lenger. Hvorfor?
Noe er i ferd med å snu i folkedypet. Det som har vært greit, er ikke lenger greit.
Og det er helt greit.
Hvis det som skal få menn med makt til å oppføre seg er frykt for å miste denne makten, så er også det helt i orden for meg. Men det vi er nødt til å se nærmere på, er hvorfor disse hendelsene har funnet sted i utgangspunktet. Det virkelige problemet, slik jeg ser det, er ikke at menn i maktposisjoner misbruker makten. Det er bare symptomet på en dypereliggende sykdom vi har hatt i kulturen vår, hvor visse uttalelser og handlinger har vært oversett og feid under teppet. Vi lever alle i denne kulturen, og vi har alle bidratt til den. Jeg vet at jeg har det. Jeg tror du har det også.
En kultur er lite annet enn summen av alle våre handlinger og normene rundt hvordan vi skal forholde oss til og reagere på disse handlingene. Vi har hatt en kultur hvor mye nedsettende oppførsel av ymse slag har vært normalisert, men det er ingenting normalt eller biologisk gitt ved at kvinner skal føle seg utrygge rundt menn. Å rydde opp i dette er vår felles jobb. Din og min. At du aldri har snakket nedsettende til kvinner eller grafset på dem, betyr ikke at du er uten skyld. En kultur formes og opprettholdes ikke bare gjennom hva du gjør, men like mye gjennom hva du ikke gjør. Og for min del er listen over ting jeg ikke gjorde, men burde ha gjort, lang. Den er forferdelig lang.
Kjernen her er det som riksklovnen i USA har døpt «locker room talk». Trump omtalte riktignok denne garderobepraten som iboende ufarlig, for det er jo bare småprat oss menn imellom, og hvordan blir vel kvinner skadelidende av det? Vel, her er svaret, Donald: Denne praten bak lukkede dører er frø vi sår – spirer som vi vanner så de får gro og vokse seg store, i stedet for å nappe dem bort mens det ennå lar seg gjøre. Som alle andre menn har jeg vært en del av ekstremt mange gruppesamtaler hvor det kun har vært menn til stede. I en god del av disse samtalene har det vært sagt ting om kvinner som ikke hadde tålt dagens lys, både på spøk og ikke. Isolert sett er det kanskje uskyldige utsagn, men i sum er de med på å tillate og manifestere en viss måte å snakke om og derfor betrakte og forholde seg til kvinner på.
Jeg har selv bidratt aktivt med kommentarer i garderobepraten, opp til et visst nivå. Det er ingenting å legge skjul på. Jeg tok en gang et aktivt valg om å slutte med det, så hipp hurra for meg og klapp på skulderen, men her er poenget: Å slutte med slengbemerkningene og kommentarene er den enkle delen av jobben. Det virkelig vanskelige, fordi det er så forbasket ubehagelig, er å tørre å gripe tak i det andre sier, og det er der jeg har feilet fullstendig. I stedet har jeg bare jattet med. Ikke ledd høyt, men smilt brydd. Latt det skje. Det er her jeg mener vi alle er skyldige i en eller annen grad. Det er problematisk å jatte med, problematisk å la være å gripe tak i det som er ugreit. Stillhet er lite annet enn stille aksept, og aksept er normalisering, en måte å signalisere til hverandre at dette er greit på.
Trakasseringen av kvinner starter uten kvinner til stede. Den starter når vi menn i samtaler med menn lærer hverandre hva som er greit. Det er gjennom de samme mekanismene trakasseringen må ta slutt.
2017 har vært et merkelig år. Dette var året da Trump ble innsatt som president, året da Storbritannia formelt leverte brevet om utmeldelse fra EU. Hvis 2017 for ettertiden skal huskes for én ting, synes jeg likevel det skal være dette:
2017 var året da vi sluttet å la møkka passere. 2017 var året da vi begynte å si fra, ikke bare om de store stygge ulvene, men i de små, tilsynelatende ufarlige samtalene. La oss fikse kulturen nedenfra. La oss sørge for å få med røttene når ugresset nå skal lukes.
Opprinnelig publisert som mitt åttiniende nyhetsbrev.
6 tanker om “#MeToo: Vi er alle skyldige”
Tusen takk for er veldig fint innlegg. You made my day
Takk for superbra innlegg! Det er godt å høre mannsstemmer i debatten som ikke bare sier #ikkeallemenn, men ser på kulturen som ligger som grobunn for handlingene.
Du beviser ikke med fakta at det er en sammenheng mellom «garderobesnakk» og overgrep eller trakassering. Du bare antar det, noe som ikke holder for å trekke konklusjonen din. Det kan være svært mange faktorer her som du ikke tar med i regnestykket. Dessuten ser du kun på fenomenet som ett mannsfenomen. Jeg kan opplyse om at kvinner snakker i stor grad om menn når de er i rene «kvinneselskap», eller i garderoben for den saks skyld. Og det er ikke kun positivt selv om du antagelig tror det, det står ikke noe tilbake for hvordan menn kan ordlegge seg om kvinner. Jeg er en av de menn som kvinner er helt åpne for om intime ting, og det er ikke særlig vakkert mye av det jeg har fått innsyn i når det gjelder hvordan kvinner kan omtale menn, på de mest intime plan utleveres de, og min erfaring er at menn i gruppe ikke på noen måte er verre enn kvinner i gruppe på dette området. Ordvalgene kan være annerledes men det er ikke noe mer ondskap i den ene leiren.
Det hadde vært interessant om du sa noe mer om hva du/dere snakker om i garderoben, er det relativt vanlig prat om pupper og lår slik menn gjerne har interesse av eller grovere i retning beskrivelser av overgrep? Om det du prøver på er å sykeliggjøre helt vanlig prat om det menn er interessert i, bl.a kvinner, så er du på feil spor for å si det forsiktig. Jeg har tre tiår med jevnlig garderobebruk i idrettts og treningsmiljø bak meg og kan ikke huske en eneste episode hvor det har vært over grensa for anstendighet. Oftest prater menn kjærlig om sin familie eller kjæreste, og iblant som nevnt har det vært snakk om damer man kikker på og hvor flotte man synes de er, seksuellt ladet selvfølgelig da vi tross alt er seksuelle vesener. Men snakk om overgrep som om det var noe alminnelig og akseptabelt, aldri.
Du setter fingeren på den aller største svakheten ved innlegget mitt: jeg fremmer ingen eksempler på uakseptable utsagn, jeg konkretiserer ikke hvor lista ligger. En del menn har derfor imøtegått påstanden om at slike utsagn skjer overalt, uten at jeg egentlig tror vi snakker om det samme.
1) Jeg sikter ikke til åpenbare grove overtramp hvor damer omtales som horer eller som noen som fortjener å bli voldtatt eller lignende. Hvis noen har befunnet seg i slike samtaler, tar jeg det for gitt at de for lengst har tatt grep.
2) I andre enden av skalaen snakker jeg åpenbart heller ikke om menns «kjærlige omtale av sin kjæreste». Jeg synes til og med det er greit om du sier «har du sett hun nye baristaen nede på kafeen? Hun er skikkelig fin». Menn og damer skal få lov til å snakke om hverandre, til og med om utseendet. Det handler mer om måten det skjer på.
Det blir av og til sagt at du ikke skal si noe om folk som du ikke kan si direkte til dem. Jeg vet da søren, jeg synes det blir litt enkelt. Du må da få si til meg hvor fin baristaen er, uten at du nødvendigvis vil si det til henne neste gang du kjøper kaffe (du kan egentlig med fordel la være).
Her er et (etter mitt skjønn) bedre forslag til lakmustest: Det du har lyst til å meddele om den nye baristaen, føler du deg bekvem med å si det til meg hvis det også er en kvinne til stede?
Jeg går direkte til ditt spørsmål.
Det er slik at kvinner i gruppe seg i mellom og menn seg i mellom, snakker på andre måter om vise ting enn de gjør om det er en «miksgruppe».
Jeg ville finne det unaturlig å si alt det jeg følte for om det var en kvinne tilstede, medmindre det var en av mine nære bekjente som kjenner min måte å kommunisere på og som jeg ikke har noen interesse av i intim retning. Det ville vært taktisk lite klokt å omtale baristaen som ei jeg synes var skikkelig deilig og kunne tenke meg å kose med om det var tilstede en kvinne jeg hadde en intim interesse i å bli kjent med, det bør si være innlysende, men det ville vært uproblematisk om en av mine kvinnelige gode venner var tilstede.
Jeg vet også samtidig at dette ville gjelde mine kvinnelige bekjente, de ville heller ikke si alt det de sier til sine nære venninner om en mann de liker eller kunne tenke seg å ha sex med, om det var menn tilstede. Jeg tenker at lakmustesten din har som premiss at kjønnene er helt identiske og kommuniserer likt i både en og samkjønnede grupper, men det stemmer ikke. Hva om menn pga sin biologi har en litt annen måte enn kvinner å tenke og snakke om bl.a seksuelle tema på, er ikke det greit? Jeg synes det. Vi er i ferd med, godt på vei dessverre, å sykeliggjøre en god del av den naturlige mannlige atferd samtidig som vi setter opp den feminine som en slags mal menn må strekke seg etter å etterligne, når det vi bør gjøre er å ta opp kampen mot de genuine drittsekkene, individene av begge kjønn, som gir blanke i hva noen måtte føle og bare turer frem for å få dekket sine egne behov . Jeg er ganske sikker på at de ikke bryr seg filla om kampanjer mot trakassering og overgrep.
Hvis det «ville vært uproblematisk om en av [dine] kvinnelige gode venner var til stede», er du sannsynligvis på riktig side.