Forfatterens faste arbeidsplass er borte. Forfatterens faste arbeidsverktøy er borte. Borte er den majestetiske skrivepulten i biblioteket. Borte er fyllepennen, borte er skrivemaskinen, borte er den stasjonære datamaskinen. Min spådom er at også den bærbare er i ferd med å takke for seg. Velkommen til romanforfatterens nye arbeidshverdag.
Alle som vokste opp med å skrive for hånd eller på skrivemaskin vet å sette pris på vidunderet elektronisk tekstbehandling. Tiden har for lengst gått fra de fullstendige førsteutkastene, som man skrev fra A til Å for deretter å gå over med rødpennen og så starte på et nytt utkast. Nå reviderer vi samme kapittel for femte gang mens et annet knapt er påbegynt, og slutten skriver vi like gjerne først. Nå står skriveprosessen for romanforfattere overfor en kanskje like omfattende revolusjon, dratt i gang av min bestevenn Internett og hans yngste datter Skylagring.
Jeg kjenner ikke skriveprosessen til så mange forfattere, så jeg kan lite si om hvor nyskapende min arbeidsmetode egentlig er, men det jeg er sikker på, er at følgende om få år vil være gjengs praksis også blant etablerte forfattere. Min roman blir ikke til ved et kostbart stykke utskåret regnskog inne på et dedikert rom i leiligheten. Min roman blir til overalt.
Noen steder er gjengangere, selvsagt. Kjøkkenbordet og spisestuebordet står høyt oppe på listen, enten jeg skriver på mitt ubrukelige treskeverk av en bærbar misantrop, eller på iPad-en min med mitt blåtann-tastatur. Jeg kan bruke de to enhetene om hverandre, fordi alt jeg gjør lagres automatisk i samme mappe i skyen takket være Dropbox. Når jeg mister PC-en min i havet, har det derfor ingenting å si. Virkelig ingenting. Nettbrettet mitt har sitt klare fortrinn i at det til forskjell fra PC-helvetet ikke tar fem minutter å starte opp. Kommer jeg plutselig på fem setninger til under tannpussen, står den parat.
En annen gjenganger som kanskje er mindre selvsagt, er Dovrebanen. Jeg tar ganske mye tog, og NSB Komfort er som et hjemmekontor for meg. En ikke ubetydelig del av boka mi er så langt produsert i fart langs jernbanelinja.
Til sist kommer den store sekkeposten. Deler av mitt livsverk har vokst frem på bussholdeplasser, på klesbutikker (jeg kunne i teorien skrevet hele boka ferdig med min bedre halvdel i prøverommet), på hotellrom, i lunsjen, på senga, i køa på Prix eller på dass. Ja, på dass. Ved en anledning skrev jeg også en setning mens jeg syklet. Det var oversiktlig og folketomt, jeg lover. Verktøyet som gjør dette mulig, er den såkalte smarttelefonen. Notatapplikasjonen Evernote er enda en skytjeneste jeg har blitt veldig glad i. Enkeltsetninger, dialoger, plott-tvister eller for den del plotthull kan når som helst falle ned i hodet på deg, og da må du kunne håndtere dem hvorenn du er, hva enn du egentlig holder på med. Glem skribling på servietter eller håndflater. Stapp tankene dine inn i Evernote på telefonen, så kan du senere hente dem ut fra Evernote på enten PC-en eller nettbrettet for videre foredling.
Alt snakker med alt. Alt er kompatibelt med alt. Hvis du ikke lar dette påvirke skriveprosessen din, er du sidrumpa. Dette er ikke morgendagens muligheter. Dette burde være dagens praksis.
Til sist en oppfordring: Skulle du treffe på en forfatter (eller en musiker, for den del) som klager sin nød over en totalhavarert PC eller en frastjålet ekstern harddisk, spark vedkommende på skarpleggen for meg.
Denne posten ble skrevet i WordPress-appen på min iPad på et hotellrom på Røros, for senere publisering i treskeverkets nettleser på kjøkkenet hjemme i Trondheim. Ideen til bloggposten ble skrevet ned i Evernote på mobilen et eller annet sted. Sannsynligvis på dass.