I dag har vi gleden av å høre med fantasyforfatter Siri Pettersen om hennes skrivevaner og erfaringer så langt i forfatterkarrieren.
Etter nærmere ti års hobbypusling med sitt livsverk valgte hun å ta permisjon fra jobb for å skrive fulltid. I september 2013 debuterte hun endelig med romanen Odinsbarn, første verk ut i trilogien Ravneringene. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, Bokbloggerprisen og Kulturdepartementets debutantpris, og vant Fabelprisen 2014. Hun ferdigstiller nå oppfølgeren.
Hvor kom ideen til Odinsbarn fra? Hva startet du med?
For meg var sjangeren på plass lenge før jeg startet. Jeg er fantasyelsker, og har alltid villet skrive «en bok med kart på første side», som jo er en helt legitim sjanger. Deretter var det karakterdrevet, av Hirka og Rime, og kontrastene mellom dem. Resten kom som en naturlig konsekvens.
Hadde du omrisset klart før du begynte å skrive?
Jeg startet i det blå, som de fleste andre. Etter hvert skjønte jeg at det var en ekstremt lite effektiv måte å jobbe på, så jeg begynte å lage kart. Nå er jeg en stor tilhenger av struktur. Jeg har hele boken i et Excel-regneark fordelt på tråder og scener før jeg skriver et eneste ord. Kanskje er ikke alle scenene helt ferdig, men jeg vet hvor jeg skal.
Jeg visste hvordan bok 2 og 3 skulle ende før jeg var ferdig med den første, men jeg tilstår at hvordan ting forløper seg i siste bok fortsatt er et rimelig åpent spørsmål …
Når i prosessen fikk du napp hos forlag?
Her kan jeg ikke klage. Jeg var ferdig med boken før jeg sendte den fra meg. Og da mener jeg ferdig. Boken var skrevet om nesten fire ganger, og jeg var sikker på den satt. Jeg sendte til fem forlag, og i løpet av en og samme uke ble jeg kontaktet av tre av dem, så det var ekstremt hyggelig.
Hvor involvert er du i oversettelsen av Odinsbarn?
Jeg har konstruert mange nye ord, og de har norrøne røtter. Man må forstå hva som ligger i ordene for å kunne gjøre en god oversettelse. Derfor har jeg informert forlagene om at jeg er veldig tilgjengelig for å hjelpe.
Odinsbarn er solgt til Sverige og Brasil, og presenteres nå på de store bokmessene med en prøveoversettelse på engelsk. Der har jeg jobbet tett med oversetter Ina Steinman, og det håper jeg å gjøre på alle språk den oversettes til.
Hva har du lært av prosessen med Odinsbarn, som du tar med deg inn i arbeidet med oppfølgerne?
Struktur! Planlegg først. Skriv etterpå. Og skriv en lettversjon, så du vet det sitter. Deretter kan du gå inn og kose deg med scenene.
Hva har du nedprioritert til fordel for skrivearbeidet?
Det eneste jeg kunne gjøre for å fullføre Odinsbarn var å ta permisjon fra jobben. Det har jeg fremdeles, så nå har det vært bokarbeid på fulltid i snart et år. Jeg er veldig et 100 %-menneske, så det blir enten eller. Derfor har jeg også prioritert bort trening. Det er det eneste riktige å gjøre. Helt klart. Jo’a.
Å velge å ta permisjon fra fast inntekt for å skrive ferdig et bokprosjekt du har puslet med i nærmere et tiår er et ganske drastisk grep. Etter så mange års ørkenvandring ville de fleste kanskje lagt bokprosjektet dødt, enten fordi man er lei av det har mistet troen på at boka noen gang blir ferdig. Hva fikk deg plutselig til å satse?
Det kjentes ikke som et drastisk grep, det kjentes som det eneste grepet jeg kunne ta. Jeg har alltid hatt problemer med å ha mange baller i lufta samtidig. Når jeg går inn for noe, så er det 100 %, og det er lett å tro at det er en fordel, men det er ikke alltid slik. Det betyr jo at alt man gjør går ut over noe annet. Jeg tror på å gjøre færre ting, og gjøre dem bra, heller enn å gjøre mange ting delvis. Så etter litt ørkenvandring, som du kaller det for, kom jeg til et punkt der jeg måtte bestemme meg for om dette skulle bli bok eller ikke.
Prosessen var enkel. Dialogen i hodet mitt gikk omtrent slik:
«Vil du at dette skal bli ferdig?»
«Ja?»
«Hva må du gjøre da?»
«Skrive det.»
«Hvordan skal det skje?»
«Ta fri.»
Jeg har ikke skrevet i ti år i forkant av denne beslutningen. Jeg har puslet. Tenkt. Vurdert og revurdert. Mesteparten var ubrukelig. Boka ble egentlig skrevet på et par måneder, men det var etter at jeg hadde tatt fri for å gjøre det. Modningen har så klart vært viktig, men man skal ikke overvurdere den heller.
Jeg synes fortsatt det krever noe til mot å ta permisjon fra jobb, særlig med tanke på at du på det tidspunktet ennå ikke hadde avtale med noe forlag. Hvor sikker var du på at boka di kom til å holde mål i møte med forlagene?
Nei, jeg hadde ikke snakket med noe forlag, men man sitter jo ikke og skriver for at det skal bli liggende i ei skuff. Utgangspunktet må være at det kommer til å bli utgitt. Jeg tror ikke det er sunt å tenke for mye rundt utgivelsen mens man jobber. Jeg hører så mange som sliter med det. «Ingen kommer til å ta imot det», eller «Hva om forlagene ikke vil ha det?» Drit i det, tenker jeg. Bruk ryggraden din. Du skriver, og du skal skrive en god bok, en bok forlagene vil utgi og leserne vil ha. Herregud, det nytter ikke å bekymre seg for om et forlag vil ha det slik eller slik. Det er ditt prosjekt. Din visjon. Skriv det du vil ha. Det du tror på. Da vil andre tro på det også.
Ja, jeg vet, det høres litt pompøst ut, men å bekymre seg for utgivelsen eller hvordan andre vil ha ting, vil bare føre til at du sensurerer og saboterer deg selv. Jo reddere man er for at ingen skal ville ha boka, jo mindre sannsynlig er det at du er villig til å ta de grepene som må tas for at boka skal bli ferdig, i mitt tilfelle å ta fri for å skrive. Og jo reddere du er for å bomme på det forlagene «vil ha», jo mer sannsynlig er det at du lager noe som ikke er ditt eget, som ikke er unikt.
Selv med permisjon fra jobb, er det vel mange måter å strukturere skriveøktene på. Når skriver du?
Jeg har en forholdsvis normal arbeidsdag. Skriver på dagtid, men brainstormer og planlegger mest på kveldene.
Kafé. Veldig på kafé. Fuglen i Oslo, Camillo Bastrup og Mean Bean i Kristiansand. Og på biblioteket. Og hjemme. Og på hotell.
Hvilke verktøy bruker du i skrivearbeidet?
Oi … veldig mange! Jeg bruker Scrivener til selve skrivingen. Et fantastisk program. Ellers tror jeg ikke det finnes en eneste app for brainstorming eller idéutvikling jeg ikke har brukt. Bøker. Terninger. Kort. Hva som helst.
Hva er dine tips til begynnende forfattere?
Det er dette berømte sitatet, da: «Begin with the end in mind.» Hadde jeg visst nøyaktig hvor bra dette kom til å gå, så hadde jeg ikke brukt ti år på det. Jeg hadde konsentrert meg om å fullføre. Det tror jeg gjelder ekstremt mange, derfor er skrivebordskuffer fulle av prosjekter som aldri blir noe av. Mitt beste råd til alle som sitter med et skrivebordsprosjekt er å tro på det. Lat som om noen allerede har sagt de vil ha det, og blås i resten. Eller for å si det på en annen måte: Hva ville du gjort om du allerede visste at du kom til å lykkes?
Skriv med det utgangspunktet at dette ikke bare skal bli antatt, det skal bli en stor suksess, og det sitter allerede folk og venter på at boken din skal komme. Det er virkelig. Det er ikke lenger bare noe du har lyst til. Du skriver. Så gjør det! Writers write!