Jeg var interessert i bøker som barn, men utsiden mer enn innsiden. Aller mest var jeg fascinert over det pussige feltet på baksiden. Samtlige bøker jeg visste om hadde en kjempelang tallrekke på baksiden, som oftest sammen med en strekkode. Sifrene virket helt tilfeldige, men bokstavene var alltid de samme. I-S-B-N. Jeg visste ikke hva bokstavene sto for, eller hva hensikten med tallkoden var, men jeg visste at det var kult.
Likevel har ISBN aldri vært så kult som i dag. Nå har jeg nemlig fått mitt eget ISBN-nummer. Jeg er veldig kry.
Tro bare ikke at dette betyr debutromanen min er rett rundt hjørnet. Beklager. Det betyr tvert imot at jeg har ført dere bak lyset, at jeg ikke har gjort som jeg sa. Som du kanskje husker har jeg pålagt meg å legge andre prosjekter på vent mens jeg fullfører boka — ikke bare nedprioritere andre hobbyer, men også nedprioritere andre skriveprosjekter.
Det gikk ikke så bra.
Hvis ens selvbilde er en skyskraper, er det å skrive en roman en strabasiøs heistur gjennom alle etasjene. Turen fortoner seg som en attraksjon på en fornøyelsespark og er slett ingen fornøyelse: det kommer plutselige dropp på mange titalls etasjer før det plutselig kan rykke til oppover igjen. Jeg har ikke skrevet skjønnlitterært før. Foran meg står et jorde med utelukkende upløyd mark, og jeg har ingen andre verktøy enn mine bare never. Det er en lærerik prosess, og jeg tar gjerne litt skitt under neglene, men inniblant, når jeg ikke ser enden på jordet mot horisonten, kan det gå på motivasjonen løs. De gangene heisen gjester kjelleretasjene og jeg er på mitt mest udugelige, klager jeg min nød over hvorfor jeg absolutt skulle starte skrivekarrieren med noe så pretensiøst som en full roman. Hvorfor ikke starte med en novelle, liksom?
Vel, nå har jeg en novelle på gang. En kjapp, liten sak. Ren sci-fi. Jeg kommer tilbake med detaljer når den er ferdig.
Med dette søte, lille sideprosjektet holder jeg skrivelysten oppe og fingrene i gang. Unnskyldningen jeg bruker overfor meg selv er at jeg ønsker å smake på det å få noe ut i verden, få opprettet profiler i ulike salgs- og markedsføringskanaler, og få øvd meg på denne delen av det å være forfatter før jeg kommer med mitt ferdige hovedverk. Det er nok noe sannhet i dette. Det er nok enda mer sannhet i at jeg trenger en kort pustepause fra den helsikes svulstige møkkaboka før den kveler meg.
Selv om også novellen har sin egen heissjakt, fungerer avbrekket så langt etter hensikten. Jeg har allerede et førsteutkast ferdig, og selv om kvaliteten ikke er all verden, er det en følelse av noe som kan bli bra, og en opplevelse av at et prosjekt faktisk kan nærme seg slutten. I tillegg får nevene prøvd seg på et annet jorde: Markedsføringsjordet er minst like upløyd, men det er i alle fall et nytt jorde hvor jeg stadig graver frem interessante arbeidsoppgaver: En grafisk designer jeg kjenner er i gang med designkonsepter for grafisk utforming av forsiden. Amazon har fått det de trenger av organisasjonsnummer, IBAN-nummer og den slags, og venter bare på at jeg laster opp novellen. Jeg har også avdekket et par norske nettjenester hvor jeg kan vurdere å legge den ut.
Til sist har jeg altså vært i kontakt med Nasjonalbiblioteket for å få generert et ISBN-nummer til novellen. Nå er det ramme alvor.
Har du noen gang sett noe så vakkert?
Fordi systemet nasjonalt håndheves av en offentlig institusjon er det gratis å anskaffe seg ISBN-nummer i Norge. I USA ville tallrekken ovenfor kostet meg 125 dollar. Som gjenytelse for denne gaven plikter jeg å avlevere det digitale verket til Nasjonalbiblioteket for bevaring for ettertiden. Det gjør jeg med glede. Helt uten kostnad kan jeg skrive det tarveligste oppkok, anskaffe et ISBN-nummer, distribuere skvipet på Amazon, og lure Nasjonalbiblioteket til å lagre det trygt inne i et fjell sammen med Ibsen og Bjørnson. Der blir det en del av Norges nasjonalbibliografi.
Det er vel verdt å gjenta ordet: Nasjonalbibliografi.
Du skjønner vel nå hvorfor jeg ikke kunne vente til jeg er ferdig med en hel roman?
