Her har jeg laget en liste over de ti bøkene som har hatt størst innvirkning på forfatterskapet mitt. Som du ganske raskt vil skjønne, er dette langt ifra noen liste over favorittbøkene mine. Inspirasjon og læring kommer ikke nødvendigvis av kvalitet.
Listen er usortert, for jeg skjønner ikke hvilket kriterium jeg i så fall skulle sortert etter.
Romskip savnet (1979) av George Johansson
Jeg leste det jeg kom over på skolebibliotek på barneskolen, men da jeg leste en bok hvor det ble fremstilt som helt normalt at en gutt på 12 år ble såpet inn av moren sin, var jeg klar for å gi opp hele mediet. En siste sjanse ble gitt til «Romskip savnet». Dette ble mitt første møte med science fiction i bokform. Her var det romskip og planeter, og alle snakket med en teknologisk innretning som formulerte alle tankene i korte pip, slik at samtaler kunne gå fortere. Jeg var solgt! I etterpåklokskapens lys er nok boken noe sørgelig surr, men jeg leste ikke boken i etterpåklokskapens lys, jeg leste den under Luxo-lampen på skrivepulten min.
Wool (2012) av Hugh Howey
Sommeren 2012 kjøpte jeg en Kindle uten omtrent å ha lest bøker på ti år. Fascinasjonen for digitalt blekk var nok til å vekke leselysten, men hva skulle jeg lese på dingsbomsen? Med e-bokleseren i hånden bladde jeg meg gjennom science fiction-kategorien på Amazon, ettersom det var science fiction jeg brukte å lese sist jeg slukte bøker. Det var der jeg etter hvert fant Wool.
Wool er sannsynligvis den beste leseopplevelsen jeg har hatt. Ikke bare vekket den leselysten, den vekket også liv i barndomsdrømmen om å skrive bok selv, og sementerte med det samme science fiction som stedet jeg har lyst til å være. Forfatteren har for øvrig også æren for alt jeg senere har lært meg om selvpublisering og forfatternettsteder.
I Am Legend (1954) av Richard Matheson
Like god som Will Smith-filmatiseringen var dårlig. Bok og film har lite med hverandre å gjøre, slutten mest av alt. Historien om en ensom mann etterlatt i en verden av vampyrer er gripende nok i seg selv, men den siste siden er det jeg husker denne for. Lærebokeksempel på hvordan noen få, velvalgte ord kan snu tolkningen av et helt verk.
The Road (2006) av Cormac McCarthy
En studie i å skrive om folk som har det skikkelig trasig. Håpløshet gjennomsyrer hver eneste side. Boken er lavmælt, nesten stille. Far og sønn i en død verden sier nesten ikke noe til hverandre, men hvert ord har desto mer effekt. På papiret står det bare at faren gir et fattigslig «ja» til sin sønn, men i det kan jeg lese inn flere hundre ord om hva han tenker. Godt gjort.
Non-Stop (1958) av Brian Aldiss
Stjerneeksempel på hvordan man holder leseren interessert ved å porsjonere ut informasjon i små drypp. Historien handler om et folk som bor i en merkelig verden vi etter hvert skjønner er et gedigent romskip. NB: Liten spoiler i forrige setning.
Innsirkling (2007) av Carl Frode Tiller
Boken (og serien for øvrig) er eksemplarisk i å portrettere kjekling mellom voksne. Jeg prøvde meg på en mild variant av dette med Ildsjøen, og vil fortsette å øve meg på dette. Klarer jeg å nå Tiller til anklene, skal jeg skifte sokker på ham.
Epp (1965) av Axel Jensen
En gretten pensjonist er veldig opphengt i hvordan man skal koke egg. Denne pussige, korte boken er et glimrende eksempel på hvordan man kan skrive morsomt om veldig små ting.
Dreamcatcher (2001) av Stephen King
Jeg har lest mye av Stephen King. De første 200 sidene i denne boken er det beste. Et godt stykke ut i boken befinner hovedpersonen seg for øvrig oppe i sitt eget hode, i mental kamp med en ond kraft. Det kan like godt innrømmes først som sist at dette har vært en klar inspirasjonskilde for boken jeg skriver nå.
Stranger in a Strange Land (1961) av Robert Heinlein
En for så vidt fascinerende historie om en jordboer oppdratt av marsboere. Mannen tas med tilbake til Jorden, men forstår ikke bæret av vår kultur. Boken har mange og lange samtaler hvor gjerne 5-6 personer deltar. Å klare dette uten at det blir forvirrende, er et kunststykke.
Unicorn Western (2012) av Johnny B. Truant og Sean Platt
Denne boken er en klassisk western, sett bort fra at grinebiteren som representerer lov og orden rir på en enhjørning. Boken i seg selv er ikke så fryktelig bra, men lærte meg at ingen idé er for teit til å forfølge. Det er også mye humor i å ta et tåpelig konsept på alvor. Uten Unicorn Western er det lite sannsynlig at jeg hadde gitt meg i kast med Plant-Man.
Opprinnelig publisert som mitt sjette nyhetsbrev.
